Egne erfaringer, kritikk og noen ledetråder

70-tallet

Aldersmessig er jeg vel kanskje en del av 68-generasjonen, selv om det tidstypiske bildet av  hva dette betyr  gjør at jeg vel heller på mange måter er en reaksjon mot det samme. Det er vel heller riktig å si Vietnam-generasjonen. Amerikanernes herjing i Vietnam gjorde at den kalde krigens bilde av ”den frie verden” contra ”diktaturene” ble et bilde som raskt forsvant fra virkelighetsoppfatningen.

I en kort og hektisk ungdomsperiode var jeg aktivt med i AUF og syklet sene nattetider over Drivenesheia ned og opp på møter. Omkring 1971 hadde man en  rådslagskampanje i Arbeiderpartiet og LO under betegnelsen ”Demokrati i hverdagen”. Leser en hva Reiulf Steen skriver om dette (søkbart på ”Virksomme ord”) var det et bakenforliggende motiv å hindre ungdom i å gli inn i en voksende maoistisk retning. Men denne kampanjen var rettet på alle aldersgrupper i parti og fagbevegelse og skulle samle opp ideer om en omfattende demokratisering. Det endte da også med et ganske radikalt og sosialistisk program.

Men så kom da denne EEC-striden. Vi i AUF kunne ikke forstå at EEC  og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med våre sosialistiske  mål. De fleste ble engasjert i motstanden mot dette på forskjellige måter.  Jeg ble valgt inn i styret i Folkebevegelsen i Vennesla  en kald vinterdag på et møte i kinoen på Vikeland. .

Da jeg i partimiljøet forsøkte å reise saken, hette det alltid: Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder seiere vedtok et ekstraordinært landsmøte et ja-standpunkt.

Så kan en si at Einar Gerhardsen mildnet motsetningene med sine uttalelser der han på den ene siden var for norsk medlemskap , men på den andre siden ønsket å holde det store mindretallet i partiet innenfor bevegelsen.

Og min holdning til dette er like todelt som dette standpunktet: For det første betød det mye for nei-seieren i 1972 det utspill han med sin autoritet kom med. Men på den andre siden bygget det på en holdning til politikk som jeg aldri har kunnet forsone seg med. Og den holdningen sier at et parti, en bevegelse er viktigere enn alt, at det er viktigere enn både arbeiderklassens interesser som sådan, folkets interesser og hele nasjonens framtid..

 

Vi demonstrerte mot EEC på 1. mai i Vennesla. På det tidspunktet var jeg leder for lokallaget i AUF. Jeg ble noe senere sterkt kritisert av en av sønnene til partiets fremste veteran som klaget over at denne hadde blitt dypt såra over splittelsen. Han hadde blitt dypt sjokkert over mine uttalelser på et fylkesårsmøte i Arbeiderpartiet som var den helga Fæ.vennen gikk i flammer.  Jeg husker ikke helt hva jeg der sa, men var tydelig på at saken om EEC var et avgjørende skille.

Denne veteranen, en pensjonert kontorsjef i kommunen, mente  at flertallet måtte bestemme. Det er i og for seg en holdning jeg forstod og det var medvirkende til at jeg brøt med Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet – reaksjonært og radikalistisk

Selv om en brøt med Arbeiderrpartiet, så har  det vært en livsvarig prosess å bryte fullstendig mentalt med dette partiet.  Det  følelsesmessige henger etter i forhold til den bevisste tanke som sier at dette partiet er og blir et blindspor i forhold til både det å kunne skape en sosialistisk framtid og det i det minste å sikre  folkestyret og freden i verden.

Evnene til å sitte stille når store og viktige spørsmål står på dagsorden og la stormene rase forbi, evnen til å bortlede oppmerksomheten fra det som er viktig og over på rene formsaker, det er sosialdemokratiets uhederlige kjennemerke.

Arbeiderpartiet kan være et sted der ulike ganske superradikale strømninger har et fristed. Samtidig skjer det en utsiling der de som tilslutt sitter på toppen har en bestemt støpning.  Det fins mange bøker og annet stoff som omhandler  overvåkning i arbeiderbevegelsen og som viser et miljø preget av intriger og  jakt på syndebukker

Spesielt må en merke seg at folk som slutter seg til partiet kan være rødglødende til venstre både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. Det er ganske frie muligheter til å boltre seg. Men de som skal oppover og framover i dette miljøet vil måtte bevise at de kan tilpasse seg en forståelse hvor for eksempel NATO-medlemskapet er et selvfølgelig ankerfeste, hvor EU-tilpassingen skal skje så å si  uten stopp o.s.v. o.s.v. Vi kan ikke se bort i fra at det fortsatt finnes koplinger mellom et overvåkningsapparat og dette politiske miljøet. Vi kan ikke se bort i fra at ulike kurser og konferanser på Sørmarka eller hvor det måtte være vil bli brukt til å kartlegge medlemsmassen slik at en sørger for å hjelpe de ”riktige” personene fram og hindre  andre.

En vil gjerne framstå med et selvbilde av grundighet, at beslutninger bygger på omfattende demokratiske diskusjoner. Det kan forekomme mange slike diskusjoner, men der hvor virkelig viktige saker er opp  til avgjørelse i høyere fora, der skjer det gjennom spontanitet, opp-pisking av følelser. Slik var det da et landsmøte vedtok NATO-medlemskap, godt beskrevet i boka ”Ut av kurs” av Johanne Åmlid.

Men jeg vil også nevne vedtaket om selvbestemt abort. Dette spørsmålet med sine dype etiske implikasjoner ble fattet gjennom et benkeforslag på et landsmøte i Arbeiderpartiet i 1969. Denne ensidighet omkring spørsmål som gjelder liv og død  for et menneskefoster er blitt  redusert til å være et spørsmål om rettigheter og om sosiale interesser. Her er ikke Arbeiderpartiet alene, men har en så å si samlet venstreside som pådrivere.

Hvis alle mennesker skal ha rettigheter, så må rettigheten til å leve være den fremste. Og da må en også spørre seg når et menneske skal sees på som et menneske, med krav på samfunnets beskyttelse.

Det rød-grønne

Jeg skrev flere innlegg her i avisen til støtte for det rød-grønne regjeringsalternativet før valget i 2013. Jeg mener i dag det var feil. Det er mange ting som en kan ha til felles med Arbeiderpartiet. Men i de viktigste spørsmål blir dette partiet et blindspor. Det hadde vært mest ryddig om Arbeiderpartiet og Høyre slo seg sammen til et parti.

For en arbeider er  Arbeiderpartiet et bedre parti enn Høyre fordi de umiddelbare sosiale interesser blir vektlagt. Hvis ikke Arbeiderpartiet gjorde det, ville det svekke sitt velgergrunnlag. Men i de grunnleggende maktspørsmål, så er og blir Arbeiderpartiet et redskap for den internasjonale storkapitalismen. Arbeiderpartiet er dypt integrert i det imperialistiske systemet med fatale krigshandlinger som følge. Det viser seg tydeligst i de seinere år.

En kan si at dette partiet hadde en rolle å spille i årene etter krigen hvor det skjedde en enorm velstandsøkning. Mange solide grep ble også tatt av ”teknokrater” tilknyttet Arbeiderpartiet for å sikre at inntektene fra Nordsjøen ble kanalisert inn i landet. Virkeligheten i dag er annerledes og Arbeiderpartiet har ikke vært noen kraft for å snu en utvikling som bærer preg av nyliberalisme og maktkonsentrasjon. Dette partiet kan også være et middel for storborgerskapet til å kanalisere folkelige opprør inn i en blindgate.

Det finnes ikke noe større narrespill enn når utrykket ”demokratisk sosialisme” dukker opp for å dekke behovet for et venstrealibi. Det har like lite med demokrati  som  med sosialisme å gjøre.

Likhetsfilosofien som avledning

Det som Arbeiderpartiet dyrker som sin agitatoriske tanke er ofte ideer om likhet. Mange tror at denne ideen er en genuin sosialistisk idé, men den stammer fra den borgerlige franske revolusjon. I den marxistiske tenkemåte spiller den ikke noen særlig rolle. Det som er gjør likhetsfilosofien så totalt sprø, er at en oppe på et system, som en selv fremmer, som legger forholdene til rette for en voldsom kapitalistisk maktkonsentrasjon , gir seg til å dyrke likheten.

En må i stedet ta for seg to modeller for fordeling av midler til individene. I et kommunistisk samfunn, et virkelig klasseløst samfunn, vil en kunne fordele etter de behov som den enkelte har, som jo i seg selv aldri vil være like. I et sosialistisk samfunn, som er et samfunn i en overgang fra kapitalisme til kommunisme vil det være riktig å fordele etter den innsats som den enkelte yter.

Under realsosialismen utviklet det seg stagnasjon. Det forekom desverre et likhetsmakeri i fordelingsprosessen som var dysfunksjonell. Folk kunne gå på jobben og siden gå på kino i arbeidstida uten at det fikk noen følger økonomisk på det individuelle plan.  Dette kunne ikke fortsette. Dessverre bidro dette  også til sosialismens undergang. En fornyet sosialisme må derfor klart kombinere materielle og moralske stimulanser, legge vekt på den personlige interesse og det personlige ansvar dersom det skal ha mulighet til å bli aktuell politikk.

Kritikken av sosialdemokratiet i to betydninger

Splittelsen mellom sosialdemokrati og kommunisme (kommunisme i betydning bevegelse, parti og altså ikke en ferdig samfunnsformasjon!) ligger i den 1. verdenskrig og det sviket som spesielt de tyske sosialdemokrater gjorde seg skyldig i.  Vi må se den russiske bolsjevikrevolusjon som en følge av krigen og dermed IKKE som en primær årsak til  grenseoppgangen mellom sosialdemokrati og kommunisme.

Før 1. verdenskrig var  det ikke noe skillelinje mellom sosialdemokrati og kommunisme som bevegelse. Lenin regnet seg som eksempel for sosialdemokrat.

Men når vi i dag bruker ordet sosialdemokrati, så er det en bevegelse og en retning som på et grunnleggende vis ønsker ønsker å fremme sosiale interesser for arbeiderne innenfor rammen av et kapitalistisk samfunn.

Jeg vil gjerne likevel dvele litt ved tiden før verdensbrannen. Vi finner der et sterkt opprør mot den borgerlige nasjonalisme og militarisme.  Vi finner en sterk forestilling om at menneskehetens frigjøring må skje gjennom en verdensomspennende revolusjonær handling. På en sommerleir i AUF i 1971 fikk jeg lært å kjenne Hans Johansen fra Drammen  (1886 – 1983) som ga et bilde av hvordan sosialister tenkte omkring århundreskiftet

Revolusjonen i Russland skjedde som en følge av at utviklingen i landene var ujevn og det var et paradoks at det skulle begynne i et mindre utviklet område av verden og ikke i et land som England. Tanken var likevel den samme i årene umiddelbart etter oktoberevolusjonen, at dette skulle bli starten på en verdensrevolusjon, noe det altså ikke ble.

Grøftekanter: nasjonalisme og kosmopolitisme

Den kosmopolittiske tankegangen måtte forsvinne og holdningen til nasjon  og landegrenser måtte bli et helt annet. Når den sosialdemokratiske bevegelsen stadig forsøker å holde liv i kosmopolitismen, så er det på et storborgerlig og imperialistisk grunnlag, ut fra en forestilling om en global orden uten gjennom den grenseoppgang som både klassekampen og den idemessige kamp innebærer men gjennom en harmonisk utvikling av imperialismen, og uten den minste forståelse av de store reelle forskjeller det er mellom nasjonene på alle måter, være seg i levevis og tenkevis.

Noe annet er det med den fascistiske bevegelse som opphøyer det nasjonale som noe evig . Den fascistiske bevegelsen innebærer en annen ensidig forståelse av det nasjonale spørsmål hvor den egne nasjon sees isolert fra de andre. Hitlerfascismen  førte det hele ut i sin ekstremitet

Når en kjører bil må en unngå begge grøftekantene.  På samme måte må en unngå  både nasjonalismen (og den skrenten som er fascismen), men også kosmopolitismen.

Marxismen er viktig, men ingen fasit

Jeg møter rett som det er folk som sier at jeg burde mene at jeg som ”arbeider ikke har noe fedreland”. Det kan så vare at Karl Marx mente i sin tid at jeg burde tenke slik. Men jeg verken klarer å tenke slik eller føle slik. Jeg er norsk og vil forbli norsk! Hvorfor i alle verden skulle jeg viske ut min identitet, mitt språk, mitt lynne, min kulturarv o.s.v. o.s.v?

Marxismen har mye å fortelle om kapitalismens system og dets indre motsetninger. Men marxismen kan ikke fortelle oss noe særlig om hvordan ulikheter i tenkemåte fra land til land, fra region til region, skaper skjevheter i utviklingsprosessene i verden og hvordan progressive krefter må  innvirke på utviklingen innenfor rammen av denne virkeligheten.

Vi vet at imperialismen uansett setter makter mot hverandre, at en slags superimperialisme  bare blir en teori, som forherliger borgerskapets ledende rolle i verden og utlover en framtid der vi alle skal bli små  bourgeoiser, ”likestillte” individer i et slags liberalt drømmeparadis

De grunnleggende spørsmål

Det er to sider ved sosialdemokrati-kritikken. Det ene er sosialdemokratismen som et svik mot fredens sak i 1914 og som et varig kompromiss der storkapitalister og imperialister innrømmes den ledende rolle.. Her har kommunister og ulike venstrestrømninger vært en motpol.

Men det andre er sosialdemokratismen i det felles utgangspunkt, som også gjelder kommunister og andre retninger som er kritiske mot sosialdemokratiet i sin nåværende rolle. Det gjelder med andre ord den felles arv. Her er mye mark upløyd og mye også av det felles tankegods som må fjernes.

Opp mot det å reise et sosialistisk alternativ til det bestående kapitalistiske system, bør dette spørsmålet stilles:

Er målet en videreføring  og utvidelse i bredden av den  borgerlige franske revolusjon på slutten av 1700-tallet? Eller er det et brudd med denne  og en virkeliggjøring av noe fundamentalt  nytt?

En kan også spørre: Er det slik at man tror at den borgerlige frihetsdrøm ikke er virkeliggjort i et avansert borgerlig samfunn som det norske fordi det stadig oppstår sosial forskjell og ulikhet i fordeling av goder?

Eller bør man innse at selve den borgerlige frihet med alle dens individuelle rettigheter også medfører retten til å instrumentalisere sine medmennesker til egen fordel?

Etter min sosialismeforståelse er ikke sosialisme mulig uten et mentalt brudd med den borgerlige liberalisme. Det betyr at mye av det som til nå er blitt sett på som radikalt, venstreorientert, sosialistisk  o.s.v. o.s.v.  må opp til revisjon og bli vraket.

Oppgjøret mot sosialdemokratismen og dens arv blir derfor en grenseoppgang mot tankegods og forestillinger som ikke kan bringe verden framover . Det blir et oppgjør i dialektisk forstand hvor den rasjonelle kjernen i det forutgående systemet,det føydale systemet erkjennelsen av et individet tilhører noe, blir viktig.

 

 

 

 

 

 

Annonser

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Skisse til grunnteser for ideologi og politikk.

En ny virkelighetsforståelse er nødvendig. Dette er mine teser (påstander). Jeg er ute etter å se om andre har kommet til lignende erkjennelser. En bør gjøre noe med den en selv mener en har kommet fram til.

1. Historien handler om at bevissthet fortrenger ubevissthet og at menneskeheten nærmer seg til det som er Guds hensikt med virkeligheten.

2. Den mest fremskredne og riktige tenkning bygger på den tyske idealismen, Hegels virkelighetsforståelse.

3. Verdenshistorien er en historie om kamp mellom klasser. Men klassekampen er en integrert del av en idekamp, en kamp mellom tilbakestående og avanserte tankestrukturer.

4. Religionene er bilder og forestillinger om en bakenforliggende realitet. De monoteistiske religioner er grunnleggende mer avanserte og derfor mer riktige enn forutgående animistiske , polyteistiske eller ateistiske religiøse forestillinger. Kristendommens tre-enige Gudsforståelse er det mest riktigste bildet av Gud-realiteten.

5. Tenkning og tilbedelse av Gud står ikke i motstrid, men er forskjellige sider ved en og samme sak. Mennesket trenger å nærme seg den grunnleggende realitet både gjennom tenkning og gjennom bilder og forestillinger.

6.Marxismen er et viktig bidrag til forståelse av økonomisk-politiske prosesser i historie og samtid, men er ikke utfyllende og feilaktig i sitt ontologiske perspektiv, det vil si sin grunnleggende holdning til væren. Idéen må betraktes som forrangig i forhold til materien slik at vår tids forståelse må være dialektisk idealisme.

7. Menneskerettighetene må ikke løsrives fra det forhold at Gud har forventninger så vel til menneskeheten som helhet, som de enkelte individer. Derfor må den ”naturrettslige” forståelsen av menneskerettighetenes betydning avvises og erstattes av en integrert forståelse av rett og plikt.

8. Mennesket tilhører fellesskapet. Fellesskapet tilhører Gud. Vi er alle Guds leilendinger på jord. Den virkelige frihet består i den bevisste tilhørighet og ikke i løsrevethet. Et oppgjør med liberalismens frihetskultus innebærer at den rasjonelle kjernen i det føydale systemet kommer til verdighet igjen.

9. Sosialistisk planøkonomi er grunnlaget for en skrittvis forbedring av sosial sikkerhet og en framtidig kommunistisk klasseløs samfunnsformasjon tufta på individenes bevisste samarbeid.

10. Privat eiendom er ønskelig i den grad det bygger på forpliktelse i forhold til fellesskapet, sikrer enhet mellom makt og ansvar og en fornuftig anvendelse og økning av samfunnets verdier.

11. Pluralistisk kulturutfoldelse og meningsdannelse er ønskelig. Mot nedbrytende ”kultur” og antisosiale strømninger må fellesskapet kunne sette inn restriksjoner. Ingen frihet kan løsrives fra ansvaret.

12. Revolusjoner har gjennom historien vist seg å ha mange destruktive og menneskefiendtlige konsekvenser og er i sitt vesen voldelige. Derfor må de framskrittsvennlige krefter se på revolusjoner som rene nødløsninger og gå den skrittvise veien gjennom strukturelle forbedringer som muliggjøres ved at mentaliteten forandres.

13. Perioden med en etablering av sosialistiske stater og stater med sosialistisk orientering fra om lag 1917 til om lag 1990 var en viktig etappe i verdenshistorien. At det sosialistiske systemet er gått i oppløsning skyldes at det ideologiske nivået ikke var tilstrekkelig høyt og at den borgerlige liberalismen ikke var trengt tilbake tilstrekkelig dypt og grundig. Arbeiderklassen var ikke i stand til å spille sin tiltenkte ledende rolle. En ny sosialistisk periode må i stor grad ha som vilkår løsningen av ledelsesproblemet og en heving av det ideologiske nivå.

14. Nasjoner og stater utvikler seg stadig, forfaller og går under. Nye nasjoner og stater oppstår. Den globaliserte kapitalismen har ikke fjernet nasjonalstatene, men har bare ført til at de fungerer dårlig. Det må være et mål at de ulike nasjonalstater fungerer ut fra sine egne forutsetninger og at handel og samkvem skjer ut fra gjensidige interesseforhold slik at større konflikter unngås og verdensfreden bevares.

15. Ved siden av det internasjonale varebyttet er det nødvendig av hensyn til klimaet og naturgrunnlaget at det også skjer en tilbakevending til et nasjonalt , regionalt og lokalt marked på en del produkjonsområder.

Annonser

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

En tenkt løsning på konflikten omkring Israel, Vestbredden og Gaza:

1. Israel anerkjennes som jødisk stat med grensene som var før seksdagerskrigen. Dette innebærer at Israel skal være et folkehjem for jøder og dette skal være bestemmende for denne statens identitet. Minoriteter må samtidig ha rettigheter som nasjonale minoriteter.
2. Vestbredden og Gaza danner en egen stat. Innenfor denne staten skal palestinsk hegemoni gjelde.
3. Det må forhandles spesielt om de israelske bosettingene, med sikte på en løsning hvor noen fraflyttes og noen kan bestå. I første rekke må bosettinger som har et ideologisk formål om israelsk anneksjon fraflyttes.
Israelere som bor i bosettinger skal med nærmere definerte unntak være underlagt palestinsk juridisk og politisk myndighet og betraktes som en etnisk minoritet. Unntak kan være strafferett i alvorligere saker, ”hals og hand-rett”.
4. Det militære forholdet mellom de to stater må betraktes assymetrisk, det vil si at den palestinske stat ikke skal utstyres med tyngre militært utstyr.
(Det som balanserer det israelske militærvesen, vil måtte være de omliggende stater og verdenssamfunnet i sin helhet)
5. Fysiske stengsler for ferdsel mellom de to stater rives ned, bortsett fra enkle grenseoverganger og grensemarkeringer. Sikkerhet mot terrorisme må bli gjennomført ved strenge og effektive politimessige tiltak.
6. Begge statene må utgjøre en felles økonomisk sone hvor varer, tjenester og arbeidskraft kan i så stor utstrekning som mulig fritt beveges over grensen.
7. Rasistisk, ekstremistisk nasjonal propaganda eller religiøs propaganda med ekstremt politisk innhold forbys i begge statene og forbudet håndheves strengt. Enkeltindivider og familier som er deltakende i slik aktivitet kan interneres og deporteres.( For å skaffe en varig fredsutvikling, er enkelte midlertidige tvangstiltak nødvendig, selv om disse måtte bryte med generelle menneskerettigheter)

8. Spørsmålet om hovedsteder betraktes som en ikke-sak i forhold til løsning. De sentrale deler av Øst-Jerusalem gis en særstatus, slik at status que opprettholdes m.h.p. denne byens spesielle stilling som treffpunkt for flere verdensreligioner.
(Det betyr at begge parter kan legge sine ”prinsippielle” posisjoner på is og at problemet skyves fram i tid)
9. Det innføres restriksjoner for innvandring i begge stater inntil spørsmålet om flyktninger kan få sin endelige avklaring. Det innføres også restriksjoner på migrasjon mellom de to stater.
(Det betyr at det må være en balanse i den etnografiske utvikling innenfor området)
10. Det opprettes en felles ”paraply”, det vil si et organ for samarbeid for å oppfylle intensjonen i en fredsavtale.

Annonser

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Reservasjonsretten

 Det er  ikke slik at en alltid kan påberope seg sin samvittighet uten følger.  Men jeg synes at det i den noe kampanjepregede motstanden mot reservasjonsrett for leger forekommer mye uverdig og arrogant  retorikk.  Dette  handler om   alvorlige etiske avveininger , om liv og død.

I den rådende tenkestruktur blir individets betydning enormt opphøyet.  Men når oppstår individet?  I det øyeblikk det blir født? I det øyeblikk det blir unnfanget?  Hvis individet er av en slik fundamental verdi, når inntreffer så denne verdi?

Det ufødte liv kan ikke fullt ut ha den samme beskyttelse som det fødte liv. Virkelighetens  mange forviklinger hindrer dette.  Et ufødt liv som er en konsekvens av en forbrytelse  måtte da ha samme krav på beskyttelse som et  annet ufødt liv. Jeg tror det vil være få som er villig til å forby abort for en kvinne utsatt for voldtekt.

Men respekten for det ufødte liv kan høynes. Selv om avgjørelsen etter loven  bæres av kvinnen selv, så bør samfunnet gi råd og føringer. Disse føringene bør  gå ut på at abort er en nødløsning og at hun helst bør føde barnet. Og det dreier seg ikke bare om henne selv, men også om et annet  rettssubjekt.

Den rådende liberalistiske mentalitét ser på  samvittighet som noe som nærmest er medfødt og som ikke en behøver å holdes oppe  gjennom kultur og påvirkning. Etter en slik tankegang blir  det nærmest noe ”uverdig”, ”diskriminerende” , ”fordomsfullt” o.s.v.  dersom noen  skulle prøve å påvirke en abortsøkende kvinne til å føde sitt barn , f. eks. en primærlege.

Reservasjonsretten  handler i sitt innhold om legers rett til å vektlegge egen etisk holdning, selv om spørsmålet  teknisk  kan sees på ulike måter. Uansett hvordan lovens bokstav lyder, så er det slik at abort er omstridt. Ubehaget ved dette kan ikke unngås eller vedtas bort, selv om ekstrem agitasjon bør bannlyses.

I et kriserammet Europa er det mye som kan gå den gale veien.  Utfordringen  bør være å gripe ondet ved roten , endre maktforholdene, videreutvikle  velferdsstaten og sikre trygge materielle betingelser for mor og barn.  Forsterket verdiforståelse for ufødt liv gir også økt  verdsetting av kvinnen som bærer det fram. Den politiske venstresiden og kristelig-demokratiet burde finne en felles kurs. En dypere diskusjon om livsspørsmål og sosiale spørsmål kunne avsløre at avstanden ikke er uoverkommelig.

Ole Langeland

(Trykket i Fædrelandsvennen 8. februar 2014 under overskriften «Etikk, liv og død». Et lignende innlegg også skrevet på debattsidene i Dagsavisen)

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Gudsforståelse

I diskusjonen mellom de som tror og de som ikke tror på Gud, reises ofte problemstillingen om hvorfor en god Gud lar så mye smerte og elendighet finne sted. Er det ulogisk og uforståelig?

Derfor er det på sin plass med noen metafysiske betraktninger om  hva Gud er. Han er først og fremst et uttrykk for samlede bevissthet som all  materiell virkelighet går ut i fra.

Hvis en spør: Er 2+3=5 sant? , så blir svaret gjerne: «Naturligvis!»
Så kunne en gjerne stille et nytt spørsmål, et riktignok dumt spørsmål, men noe som kan tjene til anskueliggjøring:
«Når en hevder at 2+3=5 «naturligvis» er sant, så tar vi dette med NATUR på ordet: Hvor i naturen finnes det opprinnelige «2», det opprinnelige «3» og hvor skjedde den naturlige addisjon som gjorde disse tallene til et «5» ?

Og det vil en i grunnen lede til den forståelse at svaret på det første spørsmål, ikke burde være «naturligvis», men «ÅNDELIGVIS».

Når en har grepet denne enkle sannhet, så har en grepet en sannhet som eksisterer i hele universet uavhengig av tid. Og det er ingen sannhet som springer ut av en individuell subjektiv forståelse, men er en allmenn sannhet som går forut for menneskets tilegnelse av kunnskap.

En kan gjerne si at det er en «abstrakt» sannhet. Men denne forståelsen må snues, slik at dersom en ser to epler i en kurv og legger ytterligere tre epler i kurven og får fem epler der, så er dette en abstraksjon av den allmenne og åndelige realitet: 2+3=5.

Og når en har grepet denne sannhet, så har en grepet en ørliten flik av det som i sin helhet er Gud. Gud er rett og slett alle åndelige sannheter satt sammen til en eneste sannhet som igjen er utgangspunktet for det materielle universet.

Men akkurat som en byggmester ikke har et ferdig hus ved at han står med hustegningene i handa, like lite kan en ferdig og komplett verden oppstå med et slag. Det ville for Gud være som en meningsløs kopiering av seg selv. I stedet for et hus, egentlig bare nye kopier av hustegningene.

Det ville ikke blitt noen skapelse, som er en kontinuerlig prosess hvor det uferdige overvinnes og stadig mer oppstår som er ferdig.

I skapelsen skjer det en selvutvikling. Gud er ikke interessert i å klone seg selv et uttall ganger. Han er interessert i at bevissthet skal oppstå utenom ham selv og at denne bevissthet på egenhånd, eller av fri vilje gir ham anerkjennelse og således fører til opphevelse av Guds fremmedgjøring i forhold til sitt eget skaperverk.

Mennesket søker anerkjennelse eller mening med seg selv i Gud og Gud søker tilsvarende en mening med seg selv gjennom sitt skaperverk og da spesielt gjennom mennesket som gjennom sin historie utvikler bevisstheten.

Klassekampen er til syvende og sist en del av denne bevissthetskampen hvor mennesket overvinner sin bundethet til naturen og det oppstår en prinsippielt ny type natur som er bevisstgjort gjennom mennesket, eller kanskje en må si en slags forlengelse av menneskets bevissthet ut i eller gjennom naturen og tilegnelse av denne.

Men denne bevissthetskapende verdensprosessen skjer ikke i noen rett linje, men som en stadig dramatisk bevegelse hvor fremgang veksler med forfall. En ser jo da ofte en tilbedelse av det spontane, det naturbundne oppstår som en erstatning for religionen. Mennesket tenderer mot å gi avkall på sin gudsgitte oppgave og søker tilbake til det dyriske, det rent naturmessige.

Og mennesket  står i en kontinuerlig strid mellom seg selv som et dyr og seg selv som et åndelig vesen..

At mennesket befinner seg i en slik kampsone, gjør at smerte og lidelse ikke er til å unngå. Hvis dette skulle vært unngått, måtte Gud ha latt være å skape noe som helst i pakt med sitt vesen. Han kunne ikke vært noen Gud, men stengt seg inne i et punkt i et ellers tomt univers.

Skrevet i Hegel, idealisme, Religion | 8 kommentarer

Ny sosialistisk tenkning (2) Nødvendige dyder…

Jeg nekter ikke for at jeg er sterkt frustrert over tilstanden på dagens venstreside .

Det som er tenkemåten er omtrent denne:

Alle problemer relateres til SYSTEMET. Altså man tror at dersom man har konstatert at «kapitalismen er skyld», så har man så og si skutt gullfuglen. Men denne gullfuglen er allerede skutt så mange ganger at det ikke er særlig mye igjen av den.

For en som har ramlet utfor på den ene eller andre måten, for ham eller henne skal det være den store trøst å vite at alle problemene skyldes et system. Egentlig fullstendig uinteressant for vedkommende.

Hvis en er enig om at en endring er nødvendig fra kapitalisme til sosialisme, så må en da også være villig til å se på hvordan forutsetningene  kan skapes for denne endringen.

Som idealist tenker jeg at det må begynne med tankestrukturer, holdninger og slikt. Og her er jeg inne på fire støttepilarer, fire dyder så og si, som sosialismen må bygge på:

PLIKT – – – – – – – – – – – – – TOLERANSE
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
ORDEN – – – – – – – – – – – – — RETTFERDIGHET

Disse støttepilarene må være tilstede samtidig og forutsetter hverandre gjensidig.
Utfordringen må rettes nedover til individet og oppover til samfunnet.

Den tradisjonelle basis og overbygnings- tenkningen er foreldet. Det som tidligere ble sett på som en overbygning, er like gjerne selve fundamentet og motsatt. Vi lever i PC-ens tidsalder. I utgangspunktet er PC-en et produkt, en vare som hører til basis. Men den trer umiddelbart inn i overbygningen ved at den stadig bidrar til å «produsere» tanker, ideer, forestillinger o.s.v.

 

Det må stilles krav til alle innbyggere, som de vil føle seg trygge innenfor, og det må bli slutt på å slenge ut lovnader om frihet og rettigheter eller likhet på alle områder.

Sosialismen kan ikke sikre likhet for alle og enhver. Den kan bare sikre det at alle faktisk skal finne sin plass i den store samfunnsbygningen, ikke at alle har den samme plassen.

Sosialismen må begynne inne i hodet. I et land som vårt er det nødvendig å føre en ideologisk kamp mot all liberalisme – og da først og fremst ideologisk liberalisme.

Det er nødvendig å bekjempe ideen om sosialisme som et slags alle-rettigheters-paradis. Selvfølgelig er individets rettigheter viktig i sosialismen, men spørsmålet må sees i en riktig sammenheng. 

Bourgeoisens filosofi er frihet som en slags løsrevethet, der samfunnet kun er en serviceinstitusjon for det enkelte individ som vi nærmest kan oppsøke slik vi som kunde oppsøker en butikk. Denne mentaliteten må forkastes og erstattes med en forståelse som sier at individet kun oppnår reell frihet gjennom samfunnet . Samfunnet er ikke et middel men et mål.

Skrevet i Hegel, idealisme, marxisme, sosialisme | 1 kommentar

Religionsspørsmålet

Den kommunistiske bevegelsen bygger på marxismen-leninismen som igjen bygger på dialektisk materialisme og følgelig også ateisme. Den kommunistiske bevegelsen har alltid gått ut fra at religionsspørsmålet i forhold til samfunnet er et privat anliggende. I forhold til den kommunistiske bevegelsen, kan det ikke sees som fullt så enkelt.

Når jeg i dag avviser ateismen, erkjenner jeg at det er et problematisk teoretisk problem i forhold til den bevegelse jeg fortsatt støtter. Jeg vil i denne artikkelen både begrunne dette synet og samtidig peke ut en veg for den kommunistiske bevegelsen i forhold til religionsspørsmålet.

Karl Marx og Friedrich Engels var hegelianere. De førte Hegels idealistiske dialektikk over til en materialistisk dialektikk. Denne viderføringen var på dette tidspunkt nødvendig for å kunne utvikle en forståelse av sammenhengen mellom tenkningens utvikling og produksjonsforholdenes utvikling.

Den dialektiske prosess ligger åpenbart foran oss i historie og samtid i det at vi ser hvordan alt forandrer seg både i tenkning og i den materielle virkelighet.

Både den objektive idealismen og den marxistiske materialismen har veldig mye til felles. Begge går ut fra den innstilling at den ytre virkelighet er virkeligheten. Våre tanker og sanseinntrykk er avbildninger av den virkelighet og altså ikke selve virkeligheten. Når det sies om folk som er uenige at ”de lever i hver sin verden”, så er dette selvsagt ikke sant.

Lenins kritikk av emperiokritismen er en kritikk av nettopp den subjektive idealismen som setter selve sanseinntrykket foran den objektive virkelighet.

Både den objektive idealismen og den materialistiske posisjon ser på ånd og materie som realiteteter som inngår i en samlet realitet, en samlet virkelighet – og er derfor monistisk. Den dualistiske forestilling om at ånd og materie er to adskilte dimensjoner blir altså avvist.

Så gjenstår selve divergensen i all sin enkelthet i spørsmålet: Er materien oppstått som en utskillelse fra ånden og dermed i sitt egentlige opphav åndelig, eller er det motsatt: at det åndelige er et produkt av utviklingen av en høyere, organisk, materie? Materialismens standpunkt er naturligvis det siste, uten en hjerne ingen tanker. Det kan virke innlysende – men det er ikke nødvendig vis det!

Den egentlige sannhet om disse spørsmål er ikke helt opp i dagen. Her taes et standpunkt – man erkjenner den ene forståelsen eller den andre fordi begge forståelsen logisk utelukker hverandre. Men da må en også møte det problemet at en ikke kan sette likhetstegn mellom et standpunkt og selve virkeligheten fordi virkeligheten eksisterer uavhengig av det subjektive standpunkt. Det subjektive standpunkt er en komplisert avbildning av en ytre virkelighet, men ikke selve denne virkelighet.

Det materialistiske standpunkt kan, dersom det forståes mekanisk, føre til betydelige vrangforestillinger.
Det finnes ”ekte” marxister som avviser betydningen av et kommunistisk parti fordi de mener at bevisstheten vil forme seg selv i den materielle produksjonssfære, altså et økonomistisk standpunkt som bygger på at streiker og annen umiddelbar klassekamp mellom arbeidere og kapitalister vil føre til kommunistisk bevissthet.

Lenin og Stalin lærte oss at bevisstheten må tilføres utenfra, at den ikke oppstår spontant. Verken Lenin eller Stalin var objektive idealister. De var erklærte materialister og avviste bare en vulgær fortolkning av materialismen.

Spørsmålet blir likevel: Hva skal vi i dag med materialismen i det hele tatt? Og her vil jeg nevne at vi i vår tidsalder ser at kampen i verden mer enn noen gang er en kamp mellom ideer og tankestrukturer. Klassekampen er der i all sin realitet, men kampen mellom klassene slik den fremkommer som en umiddelbar sosial kamp er bare en del av virkeligheten, den fyller ikke hele virkeligheten.

Vi bør også se historien som en prosess hvor tilværelsen stadig sterkere fylles med bevissthet. Den progressive bevegelse, og framforalt kommunistenes virksomhet fører til det.

Vi tenker oss at produktivkreftene utvikles og fører til endring av produksjonsforholdene og videre til endring av den måten vi tenker på. Men vi må også tenke den motsatte veien – at produktivkreftene utvikles som følge av en åndelig utvikling. Alle teknologiske framskritt ”oppstår” ikke bare, det ligger tenkning bak like mye som praksis med prøving og feiling. Og denne tenkningen har sin rot utenfor den materielle sfære, kjennskap til rene abstrakte forhold.

For å illustrere svakheten ved vår tenkemåte, vil jeg beskrive en situasjon, en tenkt situasjon, som aldri har funnet sted. Vi tenker oss Rjukan for ca 100 år siden. En masse arbeidsfolk er samlet nede i dalen. Kristian Birkeland og Sam Eyde stiller seg opp på ei lita hestekjerre og en av dem holder denne talen: ”Dere ser at det her oppe i dalen er en foss, dere kjenner luften dere puster i, dere ser at det finnes massevis av fjell og stein. Så har dere den egne skaperkraft. Her har jeg en masse tegninger av hva jeg kunne tenke å skape. Hva gjør jeg med disse? Jeg kaster dem i elva! Jeg har nettopp lest Karl Marx og stoler nå kun på en ting: deres skaperkraft, at dere setter produktivkreftene i sving. Dere trenger ikke noe annet! Kommer tilbake om tre år for å se på framskrittene… Adjø!”

I stedet for å se at alt har sitt grunnlag i det materielle, er det mer fruktbart å se virkeligheten som et samspill mellom åndelige og materielle forhold der faktisk det åndelige er det førende aspekt, bevisstheten – ikke den døde materie.

I hvert fall som en arbeidshypotese bør vi vende tilbake til Hegel og vektlegge det åndelige aspekt ved virkeligheten på en annen måte for å være rustet til den idekamp som skjer.

Derfor finner jeg det som fruktbart å tro på en Gud, en absolutt ide, hva det nå enn kalles som utgangspunkt for virkeligheten. Historiens gang, historiens idemessige kamper, de progressive kreftenes fremadskridelse, arbeiderklassens bevisstgjøring og innflytelse – alt dette fører oss nærmere Gud! Hvis Gud skulle være alene om bevisstheten, sitte med den for seg selv, ville han forbli ensom i tilværelsen. Han vil videre! Han vil at bevissthet skal oppstå utenom ham selv i sitt skaperverk, men ikke som en ren kopiering av seg selv.

Religionene er fantastiske avbildninger og forestillinger av virkeligheten, men ikke virkeligheten selv. Det er fragmenter av bevissthet, men ikke selve bevisstheten. Det er også til trøst og hjelp for millionmassene i deres daglige strev. Derfor er det ikke noe vits i å angripe religionene i seg selv, men kun angripe misbruket av religionene fra de reaksjonære.

I stedet for å angripe religionen i seg selv, burde vi peke på at utvikling av bevissthet, av tenkning, videreføring av historien til nye stadier og nivåer må være en sann imøtekommelse av Gud. Vi bør si til de kristne at det er en plikt for mennesket å tenke, ikke bare å tro.

Hva er mørkets makter? En djevel? En Satan? Nei , det kan ikke være slik. Dersom Gud er den høyeste bevissthet, kan en spørre hva er det motsatte? Svaret måtte bli den totale bevisstløshet. Men den totale bevisstløshet kan ikke være noe i det hele tatt.

Kampen mot mørkets makter er derfor en kamp for å fylle tilværelsen med bevissthet og å fortrenge ubevisstheten.

Kampen mot mørkets makt, er en kamp som ikke foregår langs en rett stigende linje. Historiens viser klare tilbakefall til et åndelig mørke, ja til og med et valg av bevisstløshet framfor bevissthet som rettesnor for tilværelsen. Fascistene og da særlig Hitler-fascistene hadde den holdning at mennesket skulle leve ut seg selv som rene driftsvesener. Selv om fascistene betonte den sosiale disiplin, var denne underordnet under dyrisk drift som overordnet rettesnor – altså en opp-ned visjon av sivilisasjonen – en flukt bort fra sivilisasjonen.

Den kommunistiske bevegelsen sin analyse av fascismen bygget på det økonomiske perspektiv, at fascismen er monopolborgerskapets direkte klassediktatur over folket. Selv om denne analysen i og for seg er riktig, mangler det en forståelse av fascismen som en åndelig, mental realitet, der kjernen må sees som en aktiv fornektelse av menneskets særlige karakter som bevissthetsskaper.

Selv om ikke historien gjentar seg, så går bevisstløshetsdyrkelsen igjen i ulike former. Religion er en del av dette, men bare gjennom misbruk. Troen på Gud er i seg selv ikke bevisstløshet. Derfor er det nødvendig å overvinne den nedlatende holdning til religion som finnes i den kommunistiske bevegelsen.

Ateismen har ofte ikke vært annet enn en link til dekadanse, kulturradikalisme og individualisme. Den har aldri vært noe brukbart ”byggemateriale” i det sosialistiske byggverk. Når krisene er der, går vi til prestene og godsnakker med dem. Bedre å tenke strategisk – og ikke bare taktisk i denne sammenheng….

Noen forestiller seg at absolutt alt dreier seg om klasser og klassekamp. Slik er det imidlertid ikke. Livet består av tusenvis av små og store foreteelser som ikke kan tilbakeføres til et klasseperspektiv. Om en er i havsnød, har dette ikke nødvendigvis noe med klasseperspektiv å gjøre. En livskrise for et enkeltmenneske kan oppstå i kjølvannet av helt andre ting enn det klassemessige. Det kan være betinget av personlige feilgrep, psykologiske variasjoner og konflikter.

Stalin pekte i sin tid på at de ulike språk ikke hadde med klasse å gjøre og at kun små variasjoner i språkene kunne tilbakeføres til klasseforhold.

Etter min mening er det på samme måte med religiøse forestillinger. Det bør ikke nødvendigvis knyttes opp mot et klasseperspektiv eller sees som mangel på opplysning at mennesker ber til Gud , synger salmer eller holder andakt.

(Denne artikkelen er skrevet for  et par år siden og ble bl. a. trykket i avisa Friheten)

Skrevet i Hegel, marxisme, Religion | Legg igjen en kommentar

En ny sosialistisk tenkning (1)

Kontrarevolusjonen i Russland og Øst-Europa var et veldig historisk tilbakeskritt. Men de historiske resultater som ble oppnådd i realsosialismens tid er ikke noe som er blitt simpelt hen ter forsvunnet.

Å forsvare sosialismen vil si å fornye tenkningen, erstatte det ubrukbare med noe mer bærekraftig og dermed utfordre det kapitalistiske systemet på nytt.

Realsosialismen utfordret kapitalismens eiendomsmakt og klarte å erstatte den med folkeiendom. Men styringssystemet var ikke utformet slik at sosialismen kunne slå kapitalismen .

Den demokratiske sentralismen har den fordel at de demokratiske beslutninger virkelig gjennomføres , hvis modellen virker etter sin hensikt. Men den har en svakhet som kan være fatal:  den mangelen at  makt og ansvar ikke er enhetlig forbundet med hverandre.

Det oppstår en treghet i systemet slik at det som viser seg å fungere feil ikke kan endres raskt nok på grunn av et oversentralisering.

En ny sosialistisk modell må derfor betone den bedriftsoperative selvstendighet og ta konsekvensen av at selv med en planøkonomi må det gjelde en vare -penge forbindelse slik at en bedrift vil måtte vise gjennom dette at den leverer de varer som trengs til den pris og kvalitet som forventes.

Det sentrale blir immidlertid at en kollektiv og sosial tankegang gjennomsyrer samfunnet på alle nivåer. Et sosialistisk system kan ikke utvikles uten at den borgerlige mentalitet, dens hemningsløse individualisme og ensidige frihetsdyrking overvinnes.

Det borgerlige samfunn og det kapitalistiske systemet oppstod i konfrontasjon med den føydale samfunnsorden. Den føydale samfunnsorden var i veien for framskrittet på alle måter. Men det er en rasjonell kjerne i føydalismen. Og den består i at individet ser seg forbundet til det samfunn som det lever i. TILHØRIGHET er det sentrale i menneskets oppfatning av sin plass, ikke frihet, løsrevethet.

På mange måter bar realsosialismen i seg mye føydalt tankegods. Men dette forekom ikke på en bevisst måte, men tvert i mot som noe som ble fornektet. Den nye sosialismen må forholde seg bevisst til dette at et sosialistisk system ikke kan bygge på den borgerlige individualismen, men at denne må overvinnes.

Realsosialismen hadde som ledetråd marxismen-leninismen. Denne bygger på den dialektiske materialismen. Og den var igjen skapt gjennom  at den hegelske objektive dialektiske idealisme ble snudd opp- ned.

Jeg har kommet til at dette var en feil, en grunnleggende feil. Det kunne nok ikke vise seg da den dialektiske materialisme ble utformet, men det viser seg i dag.

Det viser seg gjennom at det ikke er noen direkte sammenheng mellom menneskets stilling i produksjonen og dets ideologiske utvikling. Allerede Lenin slo fast i sin bok «Hva må gjøres » at bevisstheten ikke kan oppstå spontant, men må tilføres utenfra.

Men han var ikke i stand til å gå erkjennelsen av dette helt til ende og gå tilbake til Hegels riktige grunnforståelse. Men det er nettopp det vi må gjøre i dag. Vi må gå videre på den veien som Lenin pekte på, men innse at det faktisk dialektisk medfører at vi kommer til en annen grunnforståelse av den ontologiske sammenheng.

Både materialismen og den objektive idealismen erkjenner at både ånd og materie er realitet. Det som skiller idealisten, altså idealisten i den hegelske forstand, fra materialisten, er at denne må erkjenne at ideen er det primære og at materien er en utskillelse fra denne i den egentlige forstand. Samtidig er materie uten ånd like meningsløst som ånd uten materie. Begge hører nøye sammen.

Og hele historien består i en skrittvis bevissthetsutvikling. Noen går foran og peker ut veien.

Skrevet i Hegel, marxisme, Religion | 3 kommentarer

Hensikten med denne bloggen

Hensikten med denne bloggen er å presentere synspunkter i ideologiske spørsmål, historiske sammenhenger og verdensanskuelse.
Mer direkte aktuelle spørsmål vil bloggen «Verden i morgen» bli brukt til.
Innlegg fra andre bloggere vil bli «sensuerert» veldig strengt her fordi hensikten er å utvikle en grunnlagstenkning sammen med andre som innehaveren av bloggen har noe felles med.

Skrevet i 1 | Legg igjen en kommentar