En ny sosialistisk tenkning (1)

Kontrarevolusjonen i Russland og Øst-Europa var et veldig historisk tilbakeskritt. Men de historiske resultater som ble oppnådd i realsosialismens tid er ikke noe som er blitt simpelt hen ter forsvunnet.

Å forsvare sosialismen vil si å fornye tenkningen, erstatte det ubrukbare med noe mer bærekraftig og dermed utfordre det kapitalistiske systemet på nytt.

Realsosialismen utfordret kapitalismens eiendomsmakt og klarte å erstatte den med folkeiendom. Men styringssystemet var ikke utformet slik at sosialismen kunne slå kapitalismen .

Den demokratiske sentralismen har den fordel at de demokratiske beslutninger virkelig gjennomføres , hvis modellen virker etter sin hensikt. Men den har en svakhet som kan være fatal:  den mangelen at  makt og ansvar ikke er enhetlig forbundet med hverandre.

Det oppstår en treghet i systemet slik at det som viser seg å fungere feil ikke kan endres raskt nok på grunn av et oversentralisering.

En ny sosialistisk modell må derfor betone den bedriftsoperative selvstendighet og ta konsekvensen av at selv med en planøkonomi må det gjelde en vare -penge forbindelse slik at en bedrift vil måtte vise gjennom dette at den leverer de varer som trengs til den pris og kvalitet som forventes.

Det sentrale blir immidlertid at en kollektiv og sosial tankegang gjennomsyrer samfunnet på alle nivåer. Et sosialistisk system kan ikke utvikles uten at den borgerlige mentalitet, dens hemningsløse individualisme og ensidige frihetsdyrking overvinnes.

Det borgerlige samfunn og det kapitalistiske systemet oppstod i konfrontasjon med den føydale samfunnsorden. Den føydale samfunnsorden var i veien for framskrittet på alle måter. Men det er en rasjonell kjerne i føydalismen. Og den består i at individet ser seg forbundet til det samfunn som det lever i. TILHØRIGHET er det sentrale i menneskets oppfatning av sin plass, ikke frihet, løsrevethet.

På mange måter bar realsosialismen i seg mye føydalt tankegods. Men dette forekom ikke på en bevisst måte, men tvert i mot som noe som ble fornektet. Den nye sosialismen må forholde seg bevisst til dette at et sosialistisk system ikke kan bygge på den borgerlige individualismen, men at denne må overvinnes.

Realsosialismen hadde som ledetråd marxismen-leninismen. Denne bygger på den dialektiske materialismen. Og den var igjen skapt gjennom  at den hegelske objektive dialektiske idealisme ble snudd opp- ned.

Jeg har kommet til at dette var en feil, en grunnleggende feil. Det kunne nok ikke vise seg da den dialektiske materialisme ble utformet, men det viser seg i dag.

Det viser seg gjennom at det ikke er noen direkte sammenheng mellom menneskets stilling i produksjonen og dets ideologiske utvikling. Allerede Lenin slo fast i sin bok «Hva må gjøres » at bevisstheten ikke kan oppstå spontant, men må tilføres utenfra.

Men han var ikke i stand til å gå erkjennelsen av dette helt til ende og gå tilbake til Hegels riktige grunnforståelse. Men det er nettopp det vi må gjøre i dag. Vi må gå videre på den veien som Lenin pekte på, men innse at det faktisk dialektisk medfører at vi kommer til en annen grunnforståelse av den ontologiske sammenheng.

Både materialismen og den objektive idealismen erkjenner at både ånd og materie er realitet. Det som skiller idealisten, altså idealisten i den hegelske forstand, fra materialisten, er at denne må erkjenne at ideen er det primære og at materien er en utskillelse fra denne i den egentlige forstand. Samtidig er materie uten ånd like meningsløst som ånd uten materie. Begge hører nøye sammen.

Og hele historien består i en skrittvis bevissthetsutvikling. Noen går foran og peker ut veien.

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Hegel, marxisme, Religion. Bokmerk permalenken.

3 svar til En ny sosialistisk tenkning (1)

  1. Ole_Aa_Langeland sier:

    noen kommentarer til Kungfuz:
    Den objektive idealismen og den dialektiske materialismen har det til felles at de anerkjenner den ytre virkelighet som virkelighet. Våre sanseinntrykk gir bare en avspeilning av denne og er derfor ikke den egentlige virkelighet.
    Ulike subjektivister tar her det motsatte standpunkt ved at de mener at det subjektive, det opplevte er det eneste vi kan forholde oss til.

    Jeg vil legge ut en artikkel om religionsspørsmålet, for nærmere avklarning om hvor jeg står her.

    Det er ingen ideologi som fullt ut favner den objektive sannhet, men det betyr ikke at vi kan utelukke denne sannhet. Utviklingen av tenkningen vil bringe oss nærmere og nærmere denne sannhet.

    Det som skrives om demokrati-spørsmålet, leser jeg med interesse, men lar være å kommentere det inntil videre.

    Til Noamish

    Jeg ser det slik at velferdsstaten må vernes og utvikles videre. Ellers må jeg si det omtrent slik: Kritikken av den borgerlige individualismen er ikke en kritikk av hele samfunnsordenen under ett, men en kritikk av sider ved den som gjør at den stagnerer og ikke kan utvikles videre.
    Om «stalinismen» er å si at bruken av denne betegnelsen ikke er egnet til å forklare/oppklare.

  2. kungfuz sier:

    Du skriver: » Både materialismen og den objektive idealismen…»

    Er ikke det en innebygget selvmotsigelse?
    En ide kan aldri i seg selv være objektiv, like lite som en tro eller «ånd» kan være det i folkelig betyding og oppfattelse.

    Riktig nok kan man påvirke mange mennesker, ved å omdanne noe fysisk og påviselig objektivt, og tilpasse det til menneskers mangel på bevissthet om seg selv og den naturen vi lever i, slik som er gjordt ved å bygge religoner som et eksempel.

    Man kan da ikke ved å omgå det fysiske kalle den oppfattelsen folk sitter igjen med for objektiv.

    Eks Muhammed: «Denne religonen har jeg laget for dere.» DERE.

    I varmelæren finner man også tilsvarene. Man oppretter en tilstand som ikke bevislig eksisterer.
    Men ved andre tilstander kan man se en påvirkning.

    Så nevner du bevissthet.
    Dersom man ser helhetlig bakover i historien, titusenvis av år, så vil man oppdage to ting.
    Det ene er at der finnes ikke en ideolgi som har vært tilfredstillende og holdbar.

    Men tilbake i urtiden vil man kunne finne det.

    Men den igjen er naturvitenskapelig fundert.
    Mao. Naturfundert.
    Men finner du et eneste menneske innenfor politikk som tenker tanken om at en slik styringsform eksisterer?
    Ikke en.
    Og heller ikke mange andre.

    Derfor vil man heller ikke skjønne at en hver styringsform, ut fra en idologi, vil komme til å slå kontra i det uendelige.

    De som kjente til denne naturlige styringsformen som noen har oppdaget til alle tider fant at alle disse vilfarne ideene måtte brytes.
    Den eneste måten å gjøre det på var å opprette demokratiet.
    Det kjenner man fra gamle egypt for mer enn 5000 år siden.

    Det er en nødløsning.
    Det danner en kaotisk tilstand. Flokken selv styrer seg selv.
    Det går ikke, men tanken er at ut fra denne mengden vil de som da har en høy grad av sammenligningsevne, innenfor denne kaotiske tilstanden, skal kunne påvirke flokken i riktig rettning.

    Altså i stedet for å stå utenfor som en rettleder og påpasser, setter man seg innenfor.

    Dermed vil automatisk de man ikke bør ha som ledere sette seg utenfor og er derfor lett gjenkjennelig som selvsentrerte personer.

    Det er også den vesentlig årsaken til demokratiet.

    Dette vet svært få om og spesielt ikke de som i dag blir født inn i et ferdigkokt demokrati.

    I dette demokratiet er det absolutt ingen som skal ha noen form for makt, hverken økonomisk eller på annen måte.

    Altså, Jens har ingen som helst makt selv om han kan føle de til tider.
    Gro ville selvfølgelig føle det hele tiden.
    Røkke kan føle det pga økonomien.

    Men makten ligger i den eller de som er av samme kaliber som de som opprinnelig fant opp demokratiet.

    Problemet med demokratiet blir da at styringen ligger skjult og fremkommer da bare som yttringer innen flokken. Disse skal da være av en slik art at de trenger igjennom alle slags forhold og kaotiske forhold som oppstår til alle tider.
    Vanligvis stemmer de ikke på noe parti. De skal være nøytrale.

    Demokratiets «svøpe» blir da at disse signalene har en tendens til å drukne og det enkleste lille problem kan ta 20 år for det blir gjordt noe med.
    I disse 20 årene er det noen som lider og kanskje dør, eller går i økonomisk ruin pga det.

    Altså man er bevisstløs i forhold til helheten.
    Det er demokratiets svøpe.

    Altså noen blir ofret.

    Mange politikker har mange liv på samvittigheten, men i en kaotisk tilstand som demokratiet alltid vil være og som man selvfølgelig visste det ville bli, var alternativet hirakisk. Altså drep så mange du kan og du vinner gods og gull.

    Dette fenomenet er vel kjent og i virkeligheten er landet uten styring overhodet.
    At det kan eksistere en tid skyldes at man kopierer reflesive mennesker og speilvender det som sitt.

    Det vil mange bite på som i Hitler-Tyskland.
    Først i ettertid sitter man med den flaue smaken at man var blind.

    Så idelogier er et kunstig fenomen i forhold til oss mennesker som art.

    Og naturen selv.

    Så bevissthet er læren om naturen og vi som produkt av den.

    Det må man først forstå.
    Og det sier mange ja til fordi det er logisk.
    Og ser så i neste øyeblikk bare en svart sjerm.

    Bevisstheten ble blåst bort i samme øyeblikk man svarte ja.

    Derfor laget man demokratiet.

  3. noamish sier:

    Hva betyr borgerlig individualisme – er det synonymt med Norsk og vestlig samfunnsorden pr idag? Og realsosialisme = stalinisme, antar jeg?

    Er du misfornøyd med dagens norske velferdsstat? Fins det noen land i verden der de fattigste har så utvidede rettigheter økonomisk og på andre måter? Vi slår Kina – kanskje Kuba har mer jevnhet, men der er de fattigere dårligere stilt, har jeg lest.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *