Natur og bevissthet

Hele historien er en indre kamp i selve mennesket. Det er en strid mellom mennesket som et dyr og mennesket som et bevisst vesen. Natur og bevissthet står ikke i et harmonisk forhold, men i et dialektisk utviklende forhold der bevisstheten er den ledende og vinnende part.

Klassesamfunnets fremvekst fra urkommunismen har Marx og Engels skrevet om. Det har vært en del av den virkelighetsoppfatning som jeg og mange med meg har bygget på. Ønsket om et kommunistisk samfunn uten klasser er og blir et ledemål. Det betyr å avskaffe systemer der mennesker brukes som objekter til berikelse.

Så blir det i dag også mer viktig å tenke på at ressurser er begrenset, at klimaet skades på grunn av dagens bruk av fossile brennstoffer og at naturgrunnlaget må beskyttes. Selv om natur er viktig, så er mennesket altså gjennom sin bevissthet noe som alltid vil måtte streve for å bli herre over naturen. Fundamentalistiske grønne ideer om at mennesket bare er en forstyrrende og så å si skadelig komponent i naturen er meningsløse. Vi griper inn i naturen mer og mer og står uten alternativer til noe annet.

Det er nok en grense for hvor mange mennesker det er plass til på kloden og muligheten til å ekspandere utover til andre kloder vil være ren vitenskapsfantasi, science fiction. Men det er derimot en stor mulighet til å ekspandere innover, utnytte de teknologiske muligheter til å brødfø verden og til å temme naturens makt.

Menneskets kamp for å temme naturen og vinne makt over den skjer samtidig med at mennesket må temme sin egen natur, utvikle tankestrukturer som er rasjonelle og bli herre over seg selv. Det er imidlertid klare grenser for hvor langt det enkelte menneske gjennom et begrenset livsløp kan nå i sin bevissthetsutvikling. Men som sosialt vesen er det enkelte individ del av helheter, strukturer rundt seg selv. Det kan være familie, lokalsamfunn, nabolag, fellesskap på en arbeidsplass, i en skole eller universitet, i en fagforening og videre i nasjonale fellesskap og helt til slutt hele i menneskeheten. Det gjør at bevissthetsutviklingen stadig vil fortsette.

Kristendommens og kommunismens budskap sammenfaller i den store betraktning. Det som i Bibelen sies om å kjempe mot «kjødet» betyr jo å overvinne sine naturlige tilbøyelighet, sine spontane påfunn og handle i pakt med samvittighet og bevissthet. Det er det samme som kommunismen må kreve, fordi mennesker uten sosial disiplin, uten en nødvendig grad av innordning under et fellesskap vil ikke kunne være herrer over sine liv.

Men virkelig sosial disiplin, tuftet på menneskets egen bevisstheten, må også være en individuell bevissthet. I dette ligger også selve friheten. Det kan ikke være slik som de borgerlige liberalister sier at min frihet slutter der din frihet begynner. En slik frihetsforståelse blir feil fordi mennesket i kraft av å være et sosialt vesen ikke kan utvikle sin frihet på andre måter enn å delta i fellesskap utenfor seg selv. Derfor er min egen frihet en del av andres frihet.

Hordementalitet må ikke misforståes som sosial disiplin. Det å delta i større opptok, demonstrasjonstog eller andre massemønstringer kan være et uttrykk for en bevisst vilje. Men det kan også være uttrykk for frykt og massesuggesjon. Slikt har sin rot i det naturmessige, drifter vi deler med dyrene, og ikke i det bevisste.

Det er en grunnleggende tanke at arbeiderklassen skal spille en ledende rolle i det å utvikle fremtidssamfunnet. Men ofte er arbeiderklassen noe annet enn det som en i marxistisk forståelse tenker seg. En kan derfor ikke se på klassen ut fra en entydig betraktning. I en forstand samles arbeidsfolk for å fremme sine umiddelbare interesser og er i den forstand seg selv nok. I en mer utviklet forstand fremmer arbeiderklassen sin sak som en felles sak for samfunnet. Det krever en overgang fra en ren fagforeningsmessig holdning til en politisk og ideologisk bevisst holdning. I siste instans avskaffer arbeiderklassen seg selv ved at en klasseløs samfunnsformasjon utvikles.

Hendelsene i verden omkring 1990 viste at en ikke er kommet særlig langt i denne sammenheng. Overalt hvor det hadde vært kommunistiske partier, ble disse skjøvet til side og den virkelige arbeiderklasse gjorde ingenting for å hindre det. Tvert i mot ble ferden i retning av en primitiv kapitalisme påskyndet. Den videre utvikling derfra har gjort at en sjelden kan snakke om arbeiderklassen som en ledende kraft i det å utvikle et nytt samfunn. Det er ikke slik som enkelte marxister eller Karl Marx-inspirerte mener at arbeiderklassen kun i kraft av sin stilling i den materielle produksjon vil utvikle en ledende rolle i det å forme fremtiden.

Lech Walesa var 80-tallets store «frihetskjemper». Jeg fikk anledning til å snakke med motpolen hans, Wojciech Jaruzelski, som hadde ansvaret for en mild unntakstilstand i Polen. Han fortalte at han ikke ble klok på Walesa, som overfor ham skrøt av at han ikke hadde lest en eneste bok i hele sitt liv! Når arbeidere velger seg slike ledere, er det ikke vanskelig å forstå hvor veien bærer…

Klasseperspektivet må derfor ses i en mer formidlet forstand, fordi det er selve tankestrukturen som er avgjørende for hva som skjer. Om en er rammet av dette samfunnets urettferdigheter, så fører ikke det i seg selv til noen høyere bevissthet eller noe handlingsmønster som på en rasjonell måte vil overvinne disse urettferdigheter.

De riktige tanker kommer fra praksis, sier noen. Men denne materialistiske forståelsen har vist seg ikke å føre fremover. De riktige tanker har som grunnlag noe som er der forut for enhver handling og praksis. En matematisk utregning bygger på ren tenkning, på idéer som er der fra evighet og forblir der til evighet helt uavhengig av den ene eller andre praksis. Vi avdekker sannheten gjennom praksis, men selve sannheten har ikke oppstått gjennom den! Vi kan ikke si at Columbus oppfant Amerika. Han oppdaget Amerika; fordi denne verdensdelen var der helt uavhengig av hans navigering på sjøen.

Jeg mener en vil kunne forstå dagens virkelighet bedre ved at en forlater en materialistiske holdning til væren og går tilbake til den opprinnelige hegelske dialektiske idealisme. Den dialektiske prosess fører til at den materielle verden skritt for skritt blir bevisstgjort. Derfor må arbeiderklassen gripe idéen og handle ut fra ideologisk bevissthet og finne sin rolle i den kamp som må føres for å gjøre vår tilværelse til en bevisst tilværelse, og ikke til en tilværelse hvor de spontane og ofte skjebnesvangre feilgrep får fryktelige følger.

Det er altså dette alt handler om: Ikke tro på naturen i seg selv, ikke tro på at bevisstheten bare er en antatt skadelig utvekst på den; men en klar erkjennelse av at vi som, mennesker og bevisste vesen ikke kan gjøre noe annet enn å tilføre naturen vår egen subjektive kraft og vilje.

Det er mange som setter pris på helt uberørt natur. Det gjør også jeg. Men vi må likevel huske at uberørthet i den store sammenheng er og blir en illusjon

Det kapitalistiske systemet fører med seg ødeleggelse av naturgrunnlaget gjennom sløsing i et forbruksmønster som ikke tjener menneskets behov. Elektroniske varer leveres med ødeleggende programvare slik at omsetningen av nye varer kan holdes i gang. Den største trussel er rivaliseringen om herredømmet over ressurser og fremstillingen av våpen som kan ødelegge hele vår eksistens ved en storkrig. Menneskets bevisste forhold til naturen henger derfor sammen med overvinnelse av kapitalismen og i aller fremste rekke begrensning av de store økonomiske selskapers makt. Det militære industrielle kompleks kan bli menneskets svøpe

I tidligere tider var krig noe som bare hørte med. Konger og fyrster sendte sine leide knekter ut i felten og sluttet fred når det passet dem. Det var nesten som vær og vind det hele. Men i dagens verden kan konflikt føre til storkrig som med atomvåpen kan ende med sivilisasjonens undergang. Det å bevare verdensfreden er derfor viktigere enn noe annet.
Men for å unngå storkrig er det nødvendig å innse at vi må leve med interessemotsetninger og at det i ulike land fins ulike tenkemåter. Det betyr ikke at alle tanker er like riktige eller gale, men at tilnærmingen til en rasjonell forståelse er forskjellig både i omfang og i måte.

Kosmopolitter, d.v.s. tilhengere av globalisme, ser det ofte slik at fri handel vil føre til at verden blir ledet ut fra en felles forståelse og rettsgrunnlag og at dette er i menneskehetens interesse. Denne kosmopolittismen bygger på en illusjon om at en slags superimperialisme skal redde verden fra konflikter. Men vi vet at verdenshandelen kan øke ulikhetene mellom land og regioner og dermed bare føre til større konfliktnivå og større fare for krigersk konflikt.

Derfor må all handel bygge på det grunnlag at det er tilstede en reell felles interesse på begge sider. Det må derfor være en forståelse for at flere land kan ha interesse av å skjerme sitt næringsliv fra import for å kunne utvikle seg på en måte som en selv finner harmonisk, og ikke tvinges til å følge abstrakte verdier og tenkemåter som verdensbourgeoisen presser på dem.

I en verden hvor det spriker mellom helt ulike klasseinteresser forsøker kosmopolittene å konstruere et illusorisk fellesskap uten å løse de grunnleggende motsetninger. Det er ikke annet enn bourgeoisens stadige strev med å gjøre sine egne interesser til en allmenn lov.

Kosmopolittismen kan også finnes i kapitalisme-kritiske miljøer og for så vidt være utslag av en misforstått verdensrevolusjonær visjon. Men i denne sammenheng dreier det seg oftest ikke om noe annet enn små sekteriske miljøer som dukker opp og forsvinner; anarkister, syndikalister, trotskister med flere. En virkelig grenseoppgang mot kapitalismen kan bare skje gjennom nasjonalstatene som danner grunnlaget for demokratisk utøvelse av folkeviljen.

Den manglende forståelsen av at nasjonal demokratisk frihet og nasjonalisme ikke er samme sak virker i dag som et forstyrrende element i det å utvikle løsninger som faktisk kan føre verden fram på en bedre vei. Dagens høyresosialdemokratisme er stadig opptatt med trusselen fra høyrepopulismen, som på sin side oftest vektlegger nasjonalstatens frihet , men samtidig også fører med seg holdninger som forstørrer etniske , religiøse og kulturelle forskjeller på en måte som progressive mennesker vil måtte reagere mot.

Høyrepopulismen gjøres til en hovedsak som overskygger den manglende evne til å skape et handlingsalternativ til den nyliberalisme som har preget den politiske-økonomiske scene siden 80-tallet. Den strukturelle virkelighet fra 1945 kan ikke sosialdemokratene lenger støtte seg på og sikre sin innflytelse gjennom. Der ligger også den manglende evne til å møte høyrepopulistene med et alternativ.

Men det gjelder ikke bare sosialdemokratiet. Det gjelder også venstrepartiene hvor det er en tendens til at man bare vil skille seg ut ved en mer kraftfull deltakelse i sosialdemokratiets retningsvalg. Det føres en argumentasjon hvor en distanserer seg ikke bare fra høyrepopulismen, men også fra de grupper i folket som må betale regningen for at migrasjon brukes til å dumpe lønninger og ellers kan medføre sosiale kostnader fra offentlige budsjetter i en tid hvor nyliberale tenkemåter fører med seg en sterk tendens til sparing og kutt.

En av de politikere på venstresiden som klarest har berørt dette problemet er Sahra Wagenknecht i die Linke i Tyskland. Det har ført til at hun har fått en svært ufin behandling av mange av sine egne partifeller.

Dersom venstrekrefter skal kunne vinne initiativet, må de i nær kontakt med sitt naturlige velgergrunnlag finne frem til et felles språk, finne balanserte løsninger på migrasjonsproblemer og samtidig sørge for å få oppmerksomheten rettet inn på de grunnleggende spørsmål hvor makten over fremtidsutviklingen ligger. For at de brede lag av folket skal kunne vinne frem, må i første rekke det ideologiske og politiske skytset rettes mot de store økonomiske maktstrukturer. Den virkelighet som består i at en svært liten del av folket blir stadig rikere på flertallets bekostning må endres.

Det sosialistiske perspektiv skyves i bakgrunnen. Sosialdemokratene gjorde det først, siden venstrepartier. Men en kan også stille spørsmålet på en annen måte: Hvordan forstår man egentlig sosialismen? Er sosialismen en videreføring av den borgerlige franske revolusjon fra 1789; altså en slags utvidelse av den borgerlige frihet til å gjelde fattigfolk? Eller er sosialisme noe som er fundamentalt forskjellig, noe som ikke er en videreføring av liberale tanker, men i større grad et mentalt brudd med disse? Er det ikke slik at en sosialistisk vei, hvor produksjon og distribusjon tjener folkeflertallets behov er et sprang til noe annet enn kapitalisme? Er det da ikke også slik at det kapitalistiske systemet bygger på liberalisme og at en sosialistisk fremtid også må innebære et sprang bort fra liberale tankestrukturer?
Og jeg svarer: Selv om en overgang fra kapitalisme til sosialisme bør skje så trinnløst som mulig, så er det avhengig av et mentalt brudd med liberale tenkemåter som bare kan føre til at folk står overfor problemene som individer og ikke vil være i stand til å løse dem ut fra en planmessig tenkemåte.

Det er et avgjort feilgrep å se bort fra de reelle utfordringer som sosialisme innebærer ved simpelt hen å definere seg vekk fra dem. Vi må kunne lære av sosialismens erfaringer, slik de var mellom 1917 og 1990 og trekke erfaringer både i positiv og negativ forstand. Rødts leder Steinar Moxnes hopper over bøygen når han simpelt hen definerer sosialisme som demokrati og lar være å se systemkampen i verden på en dialektisk måte.

Sosialisme må være en sammenfletting av sosial disiplin og samhandling med en individuell frihet tuftet på bevissthet. Det betyr at det enkelte mennesket må stilles overfor vel begrunnede krav og ikke bare lovnader om rettigheter. På den måten kan en også skaffe det redskapet som skal til for å løse de globale spørsmål omkring det å bevare og videreutvikle det naturgrunnlaget vi har for vårt liv på jorden.

(Dette var innsendt til en «essay-konkurranse» i Klassekampen. Andre har vunnet denne)

Ole Langeland

 

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *