Reservasjonsretten

 Det er  ikke slik at en alltid kan påberope seg sin samvittighet uten følger.  Men jeg synes at det i den noe kampanjepregede motstanden mot reservasjonsrett for leger forekommer mye uverdig og arrogant  retorikk.  Dette  handler om   alvorlige etiske avveininger , om liv og død.

I den rådende tenkestruktur blir individets betydning enormt opphøyet.  Men når oppstår individet?  I det øyeblikk det blir født? I det øyeblikk det blir unnfanget?  Hvis individet er av en slik fundamental verdi, når inntreffer så denne verdi?

Det ufødte liv kan ikke fullt ut ha den samme beskyttelse som det fødte liv. Virkelighetens  mange forviklinger hindrer dette.  Et ufødt liv som er en konsekvens av en forbrytelse  måtte da ha samme krav på beskyttelse som et  annet ufødt liv. Jeg tror det vil være få som er villig til å forby abort for en kvinne utsatt for voldtekt.

Men respekten for det ufødte liv kan høynes. Selv om avgjørelsen etter loven  bæres av kvinnen selv, så bør samfunnet gi råd og føringer. Disse føringene bør  gå ut på at abort er en nødløsning og at hun helst bør føde barnet. Og det dreier seg ikke bare om henne selv, men også om et annet  rettssubjekt.

Den rådende liberalistiske mentalitét ser på  samvittighet som noe som nærmest er medfødt og som ikke en behøver å holdes oppe  gjennom kultur og påvirkning. Etter en slik tankegang blir  det nærmest noe ”uverdig”, ”diskriminerende” , ”fordomsfullt” o.s.v.  dersom noen  skulle prøve å påvirke en abortsøkende kvinne til å føde sitt barn , f. eks. en primærlege.

Reservasjonsretten  handler i sitt innhold om legers rett til å vektlegge egen etisk holdning, selv om spørsmålet  teknisk  kan sees på ulike måter. Uansett hvordan lovens bokstav lyder, så er det slik at abort er omstridt. Ubehaget ved dette kan ikke unngås eller vedtas bort, selv om ekstrem agitasjon bør bannlyses.

I et kriserammet Europa er det mye som kan gå den gale veien.  Utfordringen  bør være å gripe ondet ved roten , endre maktforholdene, videreutvikle  velferdsstaten og sikre trygge materielle betingelser for mor og barn.  Forsterket verdiforståelse for ufødt liv gir også økt  verdsetting av kvinnen som bærer det fram. Den politiske venstresiden og kristelig-demokratiet burde finne en felles kurs. En dypere diskusjon om livsspørsmål og sosiale spørsmål kunne avsløre at avstanden ikke er uoverkommelig.

Ole Langeland

(Trykket i Fædrelandsvennen 8. februar 2014 under overskriften «Etikk, liv og død». Et lignende innlegg også skrevet på debattsidene i Dagsavisen)

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *