Egne erfaringer, kritikk og noen ledetråder

70-tallet

Aldersmessig er jeg vel kanskje en del av 68-generasjonen, selv om det tidstypiske bildet av  hva dette betyr  gjør at jeg vel heller på mange måter er en reaksjon mot det samme. Det er vel heller riktig å si Vietnam-generasjonen. Amerikanernes herjing i Vietnam gjorde at den kalde krigens bilde av ”den frie verden” contra ”diktaturene” ble et bilde som raskt forsvant fra virkelighetsoppfatningen.

I en kort og hektisk ungdomsperiode var jeg aktivt med i AUF og syklet sene nattetider over Drivenesheia ned og opp på møter. Omkring 1971 hadde man en  rådslagskampanje i Arbeiderpartiet og LO under betegnelsen ”Demokrati i hverdagen”. Leser en hva Reiulf Steen skriver om dette (søkbart på ”Virksomme ord”) var det et bakenforliggende motiv å hindre ungdom i å gli inn i en voksende maoistisk retning. Men denne kampanjen var rettet på alle aldersgrupper i parti og fagbevegelse og skulle samle opp ideer om en omfattende demokratisering. Det endte da også med et ganske radikalt og sosialistisk program.

Men så kom da denne EEC-striden. Vi i AUF kunne ikke forstå at EEC  og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med våre sosialistiske  mål. De fleste ble engasjert i motstanden mot dette på forskjellige måter.  Jeg ble valgt inn i styret i Folkebevegelsen i Vennesla  en kald vinterdag på et møte i kinoen på Vikeland. .

Da jeg i partimiljøet forsøkte å reise saken, hette det alltid: Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder seiere vedtok et ekstraordinært landsmøte et ja-standpunkt.

Så kan en si at Einar Gerhardsen mildnet motsetningene med sine uttalelser der han på den ene siden var for norsk medlemskap , men på den andre siden ønsket å holde det store mindretallet i partiet innenfor bevegelsen.

Og min holdning til dette er like todelt som dette standpunktet: For det første betød det mye for nei-seieren i 1972 det utspill han med sin autoritet kom med. Men på den andre siden bygget det på en holdning til politikk som jeg aldri har kunnet forsone seg med. Og den holdningen sier at et parti, en bevegelse er viktigere enn alt, at det er viktigere enn både arbeiderklassens interesser som sådan, folkets interesser og hele nasjonens framtid..

 

Vi demonstrerte mot EEC på 1. mai i Vennesla. På det tidspunktet var jeg leder for lokallaget i AUF. Jeg ble noe senere sterkt kritisert av en av sønnene til partiets fremste veteran som klaget over at denne hadde blitt dypt såra over splittelsen. Han hadde blitt dypt sjokkert over mine uttalelser på et fylkesårsmøte i Arbeiderpartiet som var den helga Fæ.vennen gikk i flammer.  Jeg husker ikke helt hva jeg der sa, men var tydelig på at saken om EEC var et avgjørende skille.

Denne veteranen, en pensjonert kontorsjef i kommunen, mente  at flertallet måtte bestemme. Det er i og for seg en holdning jeg forstod og det var medvirkende til at jeg brøt med Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet – reaksjonært og radikalistisk

Selv om en brøt med Arbeiderrpartiet, så har  det vært en livsvarig prosess å bryte fullstendig mentalt med dette partiet.  Det  følelsesmessige henger etter i forhold til den bevisste tanke som sier at dette partiet er og blir et blindspor i forhold til både det å kunne skape en sosialistisk framtid og det i det minste å sikre  folkestyret og freden i verden.

Evnene til å sitte stille når store og viktige spørsmål står på dagsorden og la stormene rase forbi, evnen til å bortlede oppmerksomheten fra det som er viktig og over på rene formsaker, det er sosialdemokratiets uhederlige kjennemerke.

Arbeiderpartiet kan være et sted der ulike ganske superradikale strømninger har et fristed. Samtidig skjer det en utsiling der de som tilslutt sitter på toppen har en bestemt støpning.  Det fins mange bøker og annet stoff som omhandler  overvåkning i arbeiderbevegelsen og som viser et miljø preget av intriger og  jakt på syndebukker

Spesielt må en merke seg at folk som slutter seg til partiet kan være rødglødende til venstre både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. Det er ganske frie muligheter til å boltre seg. Men de som skal oppover og framover i dette miljøet vil måtte bevise at de kan tilpasse seg en forståelse hvor for eksempel NATO-medlemskapet er et selvfølgelig ankerfeste, hvor EU-tilpassingen skal skje så å si  uten stopp o.s.v. o.s.v. Vi kan ikke se bort i fra at det fortsatt finnes koplinger mellom et overvåkningsapparat og dette politiske miljøet. Vi kan ikke se bort i fra at ulike kurser og konferanser på Sørmarka eller hvor det måtte være vil bli brukt til å kartlegge medlemsmassen slik at en sørger for å hjelpe de ”riktige” personene fram og hindre  andre.

En vil gjerne framstå med et selvbilde av grundighet, at beslutninger bygger på omfattende demokratiske diskusjoner. Det kan forekomme mange slike diskusjoner, men der hvor virkelig viktige saker er opp  til avgjørelse i høyere fora, der skjer det gjennom spontanitet, opp-pisking av følelser. Slik var det da et landsmøte vedtok NATO-medlemskap, godt beskrevet i boka ”Ut av kurs” av Johanne Åmlid.

Men jeg vil også nevne vedtaket om selvbestemt abort. Dette spørsmålet med sine dype etiske implikasjoner ble fattet gjennom et benkeforslag på et landsmøte i Arbeiderpartiet i 1969. Denne ensidighet omkring spørsmål som gjelder liv og død  for et menneskefoster er blitt  redusert til å være et spørsmål om rettigheter og om sosiale interesser. Her er ikke Arbeiderpartiet alene, men har en så å si samlet venstreside som pådrivere.

Hvis alle mennesker skal ha rettigheter, så må rettigheten til å leve være den fremste. Og da må en også spørre seg når et menneske skal sees på som et menneske, med krav på samfunnets beskyttelse.

Det rød-grønne

Jeg skrev flere innlegg her i avisen til støtte for det rød-grønne regjeringsalternativet før valget i 2013. Jeg mener i dag det var feil. Det er mange ting som en kan ha til felles med Arbeiderpartiet. Men i de viktigste spørsmål blir dette partiet et blindspor. Det hadde vært mest ryddig om Arbeiderpartiet og Høyre slo seg sammen til et parti.

For en arbeider er  Arbeiderpartiet et bedre parti enn Høyre fordi de umiddelbare sosiale interesser blir vektlagt. Hvis ikke Arbeiderpartiet gjorde det, ville det svekke sitt velgergrunnlag. Men i de grunnleggende maktspørsmål, så er og blir Arbeiderpartiet et redskap for den internasjonale storkapitalismen. Arbeiderpartiet er dypt integrert i det imperialistiske systemet med fatale krigshandlinger som følge. Det viser seg tydeligst i de seinere år.

En kan si at dette partiet hadde en rolle å spille i årene etter krigen hvor det skjedde en enorm velstandsøkning. Mange solide grep ble også tatt av ”teknokrater” tilknyttet Arbeiderpartiet for å sikre at inntektene fra Nordsjøen ble kanalisert inn i landet. Virkeligheten i dag er annerledes og Arbeiderpartiet har ikke vært noen kraft for å snu en utvikling som bærer preg av nyliberalisme og maktkonsentrasjon. Dette partiet kan også være et middel for storborgerskapet til å kanalisere folkelige opprør inn i en blindgate.

Det finnes ikke noe større narrespill enn når utrykket ”demokratisk sosialisme” dukker opp for å dekke behovet for et venstrealibi. Det har like lite med demokrati  som  med sosialisme å gjøre.

Likhetsfilosofien som avledning

Det som Arbeiderpartiet dyrker som sin agitatoriske tanke er ofte ideer om likhet. Mange tror at denne ideen er en genuin sosialistisk idé, men den stammer fra den borgerlige franske revolusjon. I den marxistiske tenkemåte spiller den ikke noen særlig rolle. Det som er gjør likhetsfilosofien så totalt sprø, er at en oppe på et system, som en selv fremmer, som legger forholdene til rette for en voldsom kapitalistisk maktkonsentrasjon , gir seg til å dyrke likheten.

En må i stedet ta for seg to modeller for fordeling av midler til individene. I et kommunistisk samfunn, et virkelig klasseløst samfunn, vil en kunne fordele etter de behov som den enkelte har, som jo i seg selv aldri vil være like. I et sosialistisk samfunn, som er et samfunn i en overgang fra kapitalisme til kommunisme vil det være riktig å fordele etter den innsats som den enkelte yter.

Under realsosialismen utviklet det seg stagnasjon. Det forekom desverre et likhetsmakeri i fordelingsprosessen som var dysfunksjonell. Folk kunne gå på jobben og siden gå på kino i arbeidstida uten at det fikk noen følger økonomisk på det individuelle plan.  Dette kunne ikke fortsette. Dessverre bidro dette  også til sosialismens undergang. En fornyet sosialisme må derfor klart kombinere materielle og moralske stimulanser, legge vekt på den personlige interesse og det personlige ansvar dersom det skal ha mulighet til å bli aktuell politikk.

Kritikken av sosialdemokratiet i to betydninger

Splittelsen mellom sosialdemokrati og kommunisme (kommunisme i betydning bevegelse, parti og altså ikke en ferdig samfunnsformasjon!) ligger i den 1. verdenskrig og det sviket som spesielt de tyske sosialdemokrater gjorde seg skyldig i.  Vi må se den russiske bolsjevikrevolusjon som en følge av krigen og dermed IKKE som en primær årsak til  grenseoppgangen mellom sosialdemokrati og kommunisme.

Før 1. verdenskrig var  det ikke noe skillelinje mellom sosialdemokrati og kommunisme som bevegelse. Lenin regnet seg som eksempel for sosialdemokrat.

Men når vi i dag bruker ordet sosialdemokrati, så er det en bevegelse og en retning som på et grunnleggende vis ønsker ønsker å fremme sosiale interesser for arbeiderne innenfor rammen av et kapitalistisk samfunn.

Jeg vil gjerne likevel dvele litt ved tiden før verdensbrannen. Vi finner der et sterkt opprør mot den borgerlige nasjonalisme og militarisme.  Vi finner en sterk forestilling om at menneskehetens frigjøring må skje gjennom en verdensomspennende revolusjonær handling. På en sommerleir i AUF i 1971 fikk jeg lært å kjenne Hans Johansen fra Drammen  (1886 – 1983) som ga et bilde av hvordan sosialister tenkte omkring århundreskiftet

Revolusjonen i Russland skjedde som en følge av at utviklingen i landene var ujevn og det var et paradoks at det skulle begynne i et mindre utviklet område av verden og ikke i et land som England. Tanken var likevel den samme i årene umiddelbart etter oktoberevolusjonen, at dette skulle bli starten på en verdensrevolusjon, noe det altså ikke ble.

Grøftekanter: nasjonalisme og kosmopolitisme

Den kosmopolittiske tankegangen måtte forsvinne og holdningen til nasjon  og landegrenser måtte bli et helt annet. Når den sosialdemokratiske bevegelsen stadig forsøker å holde liv i kosmopolitismen, så er det på et storborgerlig og imperialistisk grunnlag, ut fra en forestilling om en global orden uten gjennom den grenseoppgang som både klassekampen og den idemessige kamp innebærer men gjennom en harmonisk utvikling av imperialismen, og uten den minste forståelse av de store reelle forskjeller det er mellom nasjonene på alle måter, være seg i levevis og tenkevis.

Noe annet er det med den fascistiske bevegelse som opphøyer det nasjonale som noe evig . Den fascistiske bevegelsen innebærer en annen ensidig forståelse av det nasjonale spørsmål hvor den egne nasjon sees isolert fra de andre. Hitlerfascismen  førte det hele ut i sin ekstremitet

Når en kjører bil må en unngå begge grøftekantene.  På samme måte må en unngå  både nasjonalismen (og den skrenten som er fascismen), men også kosmopolitismen.

Marxismen er viktig, men ingen fasit

Jeg møter rett som det er folk som sier at jeg burde mene at jeg som ”arbeider ikke har noe fedreland”. Det kan så vare at Karl Marx mente i sin tid at jeg burde tenke slik. Men jeg verken klarer å tenke slik eller føle slik. Jeg er norsk og vil forbli norsk! Hvorfor i alle verden skulle jeg viske ut min identitet, mitt språk, mitt lynne, min kulturarv o.s.v. o.s.v?

Marxismen har mye å fortelle om kapitalismens system og dets indre motsetninger. Men marxismen kan ikke fortelle oss noe særlig om hvordan ulikheter i tenkemåte fra land til land, fra region til region, skaper skjevheter i utviklingsprosessene i verden og hvordan progressive krefter må  innvirke på utviklingen innenfor rammen av denne virkeligheten.

Vi vet at imperialismen uansett setter makter mot hverandre, at en slags superimperialisme  bare blir en teori, som forherliger borgerskapets ledende rolle i verden og utlover en framtid der vi alle skal bli små  bourgeoiser, ”likestillte” individer i et slags liberalt drømmeparadis

De grunnleggende spørsmål

Det er to sider ved sosialdemokrati-kritikken. Det ene er sosialdemokratismen som et svik mot fredens sak i 1914 og som et varig kompromiss der storkapitalister og imperialister innrømmes den ledende rolle.. Her har kommunister og ulike venstrestrømninger vært en motpol.

Men det andre er sosialdemokratismen i det felles utgangspunkt, som også gjelder kommunister og andre retninger som er kritiske mot sosialdemokratiet i sin nåværende rolle. Det gjelder med andre ord den felles arv. Her er mye mark upløyd og mye også av det felles tankegods som må fjernes.

Opp mot det å reise et sosialistisk alternativ til det bestående kapitalistiske system, bør dette spørsmålet stilles:

Er målet en videreføring  og utvidelse i bredden av den  borgerlige franske revolusjon på slutten av 1700-tallet? Eller er det et brudd med denne  og en virkeliggjøring av noe fundamentalt  nytt?

En kan også spørre: Er det slik at man tror at den borgerlige frihetsdrøm ikke er virkeliggjort i et avansert borgerlig samfunn som det norske fordi det stadig oppstår sosial forskjell og ulikhet i fordeling av goder?

Eller bør man innse at selve den borgerlige frihet med alle dens individuelle rettigheter også medfører retten til å instrumentalisere sine medmennesker til egen fordel?

Etter min sosialismeforståelse er ikke sosialisme mulig uten et mentalt brudd med den borgerlige liberalisme. Det betyr at mye av det som til nå er blitt sett på som radikalt, venstreorientert, sosialistisk  o.s.v. o.s.v.  må opp til revisjon og bli vraket.

Oppgjøret mot sosialdemokratismen og dens arv blir derfor en grenseoppgang mot tankegods og forestillinger som ikke kan bringe verden framover . Det blir et oppgjør i dialektisk forstand hvor den rasjonelle kjernen i det forutgående systemet,det føydale systemet erkjennelsen av et individet tilhører noe, blir viktig.

 

 

 

 

 

 

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *