Ny kurs

Hele historien er en indre kamp i selve mennesket. Det er en strid mellom mennesket som et dyr og mennesket som et bevisst vesen. Natur og bevissthet står ikke i et harmonisk forhold, men i et dialektisk utviklende forhold der bevisstheten er den ledende og vinnende part.

Klassesamfunnets fremvekst fra urkommunismen har Marx og Engels skrevet om. Det har vært en del av den virkelighetsoppfatning som jeg og mange med meg har bygget på. Ønsket om et kommunistisk samfunn uten klasser er og blir et ledemål. Det betyr å avskaffe systemer der mennesker brukes som objekter til berikelse.

Så blir det i dag også mer viktig å tenke på at ressurser er begrenset, at klimaet skades på grunn av dagens bruk av fossile brennstoffer og at naturgrunnlaget må beskyttes. Selv om natur er viktig, så er mennesket altså gjennom sin bevissthet noe som alltid vil måtte streve for å bli herre over naturen. Fundamentalistiske grønne ideer om at mennesket bare er en forstyrrende og så å si skadelig komponent i naturen er meningsløse. Vi griper inn i naturen mer og mer og står uten alternativer til noe annet.

Det er nok en grense for hvor mange mennesker det er plass til på kloden og muligheten til å ekspandere utover til andre kloder vil være ren vitenskapsfantasi, science fiction. Men det er derimot en stor mulighet til å ekspandere innover, utnytte de teknologiske muligheter til å brødfø verden og til å temme naturens makt.

Menneskets kamp for å temme naturen og vinne makt over den skjer samtidig med at mennesket må temme sin egen natur, utvikle tankestrukturer som er rasjonelle og bli herre over seg selv. Det er imidlertid klare grenser for hvor langt det enkelte menneske gjennom et begrenset livsløp kan nå i sin bevissthetsutvikling. Men som sosialt vesen er det enkelte individ del av helheter, strukturer rundt seg selv. Det kan være familie, lokalsamfunn, nabolag, fellesskap på en arbeidsplass, i en skole eller universitet, i en fagforening og videre i nasjonale fellesskap og helt til slutt hele i menneskeheten. Det gjør at bevissthetsutviklingen stadig vil fortsette.

Kristendommens og kommunismens budskap sammenfaller i den store betraktning. Det som i Bibelen sies om å kjempe mot «kjødet» betyr jo å overvinne sine naturlige tilbøyelighet, sine spontane påfunn og handle i pakt med samvittighet og bevissthet. Det er det samme som kommunismen må kreve, fordi mennesker uten sosial disiplin, uten en nødvendig grad av innordning under et fellesskap vil ikke kunne være herrer over sine liv.

Men virkelig sosial disiplin, tuftet på menneskets egen bevisstheten, må også være en individuell bevissthet. I dette ligger også selve friheten. Det kan ikke være slik som de borgerlige liberalister sier at min frihet slutter der din frihet begynner. En slik frihetsforståelse blir feil fordi mennesket i kraft av å være et sosialt vesen ikke kan utvikle sin frihet på andre måter enn å delta i fellesskap utenfor seg selv. Derfor er min egen frihet en del av andres frihet.

Hordementalitet må ikke misforståes som sosial disiplin. Det å delta i større opptok, demonstrasjonstog eller andre massemønstringer kan være et uttrykk for en bevisst vilje. Men det kan også være uttrykk for frykt og massesuggesjon. Slikt har sin rot i det naturmessige, drifter vi deler med dyrene, og ikke i det bevisste.

Det er en grunnleggende tanke at arbeiderklassen skal spille en ledende rolle i det å utvikle fremtidssamfunnet. Men ofte er arbeiderklassen noe annet enn det som en i marxistisk forståelse tenker seg. En kan derfor ikke se på klassen ut fra en entydig betraktning. I en forstand samles arbeidsfolk for å fremme sine umiddelbare interesser og er i den forstand seg selv nok. I en mer utviklet forstand fremmer arbeiderklassen sin sak som en felles sak for samfunnet. Det krever en overgang fra en ren fagforeningsmessig holdning til en politisk og ideologisk bevisst holdning. I siste instans avskaffer arbeiderklassen seg selv ved at en klasseløs samfunnsformasjon utvikles.

Hendelsene i verden omkring 1990 viste at en ikke er kommet særlig langt i denne sammenheng. Overalt hvor det hadde vært kommunistiske partier, ble disse skjøvet til side og den virkelige arbeiderklasse gjorde ingenting for å hindre det. Tvert i mot ble ferden i retning av en primitiv kapitalisme påskyndet. Den videre utvikling derfra har gjort at en sjelden kan snakke om arbeiderklassen som en ledende kraft i det å utvikle et nytt samfunn. Det er ikke slik som enkelte marxister eller Karl Marx-inspirerte mener at arbeiderklassen kun i kraft av sin stilling i den materielle produksjon vil utvikle en ledende rolle i det å forme fremtiden.

Lech Walesa var 80-tallets store «frihetskjemper». Jeg fikk anledning til å snakke med motpolen hans, Wojciech Jaruzelski, som hadde ansvaret for en mild unntakstilstand i Polen. Han fortalte at han ikke ble klok på Walesa, som overfor ham skrøt av at han ikke hadde lest en eneste bok i hele sitt liv! Når arbeidere velger seg slike ledere, er det ikke vanskelig å forstå hvor veien bærer…

Klasseperspektivet må derfor ses i en mer formidlet forstand, fordi det er selve tankestrukturen som er avgjørende for hva som skjer. Om en er rammet av dette samfunnets urettferdigheter, så fører ikke det i seg selv til noen høyere bevissthet eller noe handlingsmønster som på en rasjonell måte vil overvinne disse urettferdigheter.

De riktige tanker kommer fra praksis, sier noen. Men denne materialistiske forståelsen har vist seg ikke å føre fremover. De riktige tanker har som grunnlag noe som er der forut for enhver handling og praksis. En matematisk utregning bygger på ren tenkning, på idéer som er der fra evighet og forblir der til evighet helt uavhengig av den ene eller andre praksis. Vi avdekker sannheten gjennom praksis, men selve sannheten har ikke oppstått gjennom den! Vi kan ikke si at Columbus oppfant Amerika. Han oppdaget Amerika; fordi denne verdensdelen var der helt uavhengig av hans navigering på sjøen.

Jeg mener en vil kunne forstå dagens virkelighet bedre ved at en forlater en materialistiske holdning til væren og går tilbake til den opprinnelige hegelske dialektiske idealisme. Den dialektiske prosess fører til at den materielle verden skritt for skritt blir bevisstgjort. Derfor må arbeiderklassen gripe idéen og handle ut fra ideologisk bevissthet og finne sin rolle i den kamp som må føres for å gjøre vår tilværelse til en bevisst tilværelse, og ikke til en tilværelse hvor de spontane og ofte skjebnesvangre feilgrep får fryktelige følger.

Det er altså dette alt handler om: Ikke tro på naturen i seg selv, ikke tro på at bevisstheten bare er en antatt skadelig utvekst på den; men en klar erkjennelse av at vi som, mennesker og bevisste vesen ikke kan gjøre noe annet enn å tilføre naturen vår egen subjektive kraft og vilje.

Det er mange som setter pris på helt uberørt natur. Det gjør også jeg. Men vi må likevel huske at uberørthet i den store sammenheng er og blir en illusjon

Det kapitalistiske systemet fører med seg ødeleggelse av naturgrunnlaget gjennom sløsing i et forbruksmønster som ikke tjener menneskets behov. Elektroniske varer leveres med ødeleggende programvare slik at omsetningen av nye varer kan holdes i gang. Den største trussel er rivaliseringen om herredømmet over ressurser og fremstillingen av våpen som kan ødelegge hele vår eksistens ved en storkrig. Menneskets bevisste forhold til naturen henger derfor sammen med overvinnelse av kapitalismen og i aller fremste rekke begrensning av de store økonomiske selskapers makt. Det militære industrielle kompleks kan bli menneskets svøpe

I tidligere tider var krig noe som bare hørte med. Konger og fyrster sendte sine leide knekter ut i felten og sluttet fred når det passet dem. Det var nesten som vær og vind det hele. Men i dagens verden kan konflikt føre til storkrig som med atomvåpen kan ende med sivilisasjonens undergang. Det å bevare verdensfreden er derfor viktigere enn noe annet.
Men for å unngå storkrig er det nødvendig å innse at vi må leve med interessemotsetninger og at det i ulike land fins ulike tenkemåter. Det betyr ikke at alle tanker er like riktige eller gale, men at tilnærmingen til en rasjonell forståelse er forskjellig både i omfang og i måte.

Kosmopolitter, d.v.s. tilhengere av globalisme, ser det ofte slik at fri handel vil føre til at verden blir ledet ut fra en felles forståelse og rettsgrunnlag og at dette er i menneskehetens interesse. Denne kosmopolittismen bygger på en illusjon om at en slags superimperialisme skal redde verden fra konflikter. Men vi vet at verdenshandelen kan øke ulikhetene mellom land og regioner og dermed bare føre til større konfliktnivå og større fare for krigersk konflikt.

Derfor må all handel bygge på det grunnlag at det er tilstede en reell felles interesse på begge sider. Det må derfor være en forståelse for at flere land kan ha interesse av å skjerme sitt næringsliv fra import for å kunne utvikle seg på en måte som en selv finner harmonisk, og ikke tvinges til å følge abstrakte verdier og tenkemåter som verdensbourgeoisen presser på dem.

I en verden hvor det spriker mellom helt ulike klasseinteresser forsøker kosmopolittene å konstruere et illusorisk fellesskap uten å løse de grunnleggende motsetninger. Det er ikke annet enn bourgeoisens stadige strev med å gjøre sine egne interesser til en allmenn lov.

Kosmopolittismen kan også finnes i kapitalisme-kritiske miljøer og for så vidt være utslag av en misforstått verdensrevolusjonær visjon. Men i denne sammenheng dreier det seg oftest ikke om noe annet enn små sekteriske miljøer som dukker opp og forsvinner; anarkister, syndikalister, trotskister med flere. En virkelig grenseoppgang mot kapitalismen kan bare skje gjennom nasjonalstatene som danner grunnlaget for demokratisk utøvelse av folkeviljen.

Den manglende forståelsen av at nasjonal demokratisk frihet og nasjonalisme ikke er samme sak virker i dag som et forstyrrende element i det å utvikle løsninger som faktisk kan føre verden fram på en bedre vei. Dagens høyresosialdemokratisme er stadig opptatt med trusselen fra høyrepopulismen, som på sin side oftest vektlegger nasjonalstatens frihet , men samtidig også fører med seg holdninger som forstørrer etniske , religiøse og kulturelle forskjeller på en måte som progressive mennesker vil måtte reagere mot.

Høyrepopulismen gjøres til en hovedsak som overskygger den manglende evne til å skape et handlingsalternativ til den nyliberalisme som har preget den politiske-økonomiske scene siden 80-tallet. Den strukturelle virkelighet fra 1945 kan ikke sosialdemokratene lenger støtte seg på og sikre sin innflytelse gjennom. Der ligger også den manglende evne til å møte høyrepopulistene med et alternativ.

Men det gjelder ikke bare sosialdemokratiet. Det gjelder også venstrepartiene hvor det er en tendens til at man bare vil skille seg ut ved en mer kraftfull deltakelse i sosialdemokratiets retningsvalg. Det føres en argumentasjon hvor en distanserer seg ikke bare fra høyrepopulismen, men også fra de grupper i folket som må betale regningen for at migrasjon brukes til å dumpe lønninger og ellers kan medføre sosiale kostnader fra offentlige budsjetter i en tid hvor nyliberale tenkemåter fører med seg en sterk tendens til sparing og kutt.

En av de politikere på venstresiden som klarest har berørt dette problemet er Sahra Wagenknecht i die Linke i Tyskland. Det har ført til at hun har fått en svært ufin behandling av mange av sine egne partifeller.

Dersom venstrekrefter skal kunne vinne initiativet, må de i nær kontakt med sitt naturlige velgergrunnlag finne frem til et felles språk, finne balanserte løsninger på migrasjonsproblemer og samtidig sørge for å få oppmerksomheten rettet inn på de grunnleggende spørsmål hvor makten over fremtidsutviklingen ligger. For at de brede lag av folket skal kunne vinne frem, må i første rekke det ideologiske og politiske skytset rettes mot de store økonomiske maktstrukturer. Den virkelighet som består i at en svært liten del av folket blir stadig rikere på flertallets bekostning må endres.

Det sosialistiske perspektiv skyves i bakgrunnen. Sosialdemokratene gjorde det først, siden venstrepartier. Men en kan også stille spørsmålet på en annen måte: Hvordan forstår man egentlig sosialismen? Er sosialismen en videreføring av den borgerlige franske revolusjon fra 1789; altså en slags utvidelse av den borgerlige frihet til å gjelde fattigfolk? Eller er sosialisme noe som er fundamentalt forskjellig, noe som ikke er en videreføring av liberale tanker, men i større grad et mentalt brudd med disse? Er det ikke slik at en sosialistisk vei, hvor produksjon og distribusjon tjener folkeflertallets behov er et sprang til noe annet enn kapitalisme? Er det da ikke også slik at det kapitalistiske systemet bygger på liberalisme og at en sosialistisk fremtid også må innebære et sprang bort fra liberale tankestrukturer?
Og jeg svarer: Selv om en overgang fra kapitalisme til sosialisme bør skje så trinnløst som mulig, så er det avhengig av et mentalt brudd med liberale tenkemåter som bare kan føre til at folk står overfor problemene som individer og ikke vil være i stand til å løse dem ut fra en planmessig tenkemåte.

Det er et avgjort feilgrep å se bort fra de reelle utfordringer som sosialisme innebærer ved simpelt hen å definere seg vekk fra dem. Vi må kunne lære av sosialismens erfaringer, slik de var mellom 1917 og 1990 og trekke erfaringer både i positiv og negativ forstand. Rødts leder Steinar Moxnes hopper over bøygen når han simpelt hen definerer sosialisme som demokrati og lar være å se systemkampen i verden på en dialektisk måte.

Sosialisme må være en sammenfletting av sosial disiplin og samhandling med en individuell frihet tuftet på bevissthet. Det betyr at det enkelte mennesket må stilles overfor vel begrunnede krav og ikke bare lovnader om rettigheter. På den måten kan en også skaffe det redskapet som skal til for å løse de globale spørsmål omkring det å bevare og videreutvikle det naturgrunnlaget vi har for vårt liv på jorden.

(Dette var innsendt til en «essay-konkurranse» i Klassekampen. Andre har vunnet denne)

Ole Langeland

70-tallet

Aldersmessig er jeg vel kanskje en del av 68-generasjonen, selv om det tidstypiske bildet av  hva dette betyr  gjør at jeg vel heller på mange måter er en reaksjon mot det samme. Det er vel heller riktig å si Vietnam-generasjonen. Amerikanernes herjing i Vietnam gjorde at den kalde krigens bilde av ”den frie verden” contra ”diktaturene” ble et bilde som raskt forsvant fra virkelighetsoppfatningen.

I en kort og hektisk ungdomsperiode var jeg aktivt med i AUF og syklet sene nattetider over Drivenesheia ned og opp på møter. Omkring 1971 hadde man en  rådslagskampanje i Arbeiderpartiet og LO under betegnelsen ”Demokrati i hverdagen”. Leser en hva Reiulf Steen skriver om dette (søkbart på ”Virksomme ord”) var det et bakenforliggende motiv å hindre ungdom i å gli inn i en voksende maoistisk retning. Men denne kampanjen var rettet på alle aldersgrupper i parti og fagbevegelse og skulle samle opp ideer om en omfattende demokratisering. Det endte da også med et ganske radikalt og sosialistisk program.

Men så kom da denne EEC-striden. Vi i AUF kunne ikke forstå at EEC  og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med våre sosialistiske  mål. De fleste ble engasjert i motstanden mot dette på forskjellige måter.  Jeg ble valgt inn i styret i Folkebevegelsen i Vennesla  en kald vinterdag på et møte i kinoen på Vikeland. .

Da jeg i partimiljøet forsøkte å reise saken, hette det alltid: Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder seiere vedtok et ekstraordinært landsmøte et ja-standpunkt.

Så kan en si at Einar Gerhardsen mildnet motsetningene med sine uttalelser der han på den ene siden var for norsk medlemskap , men på den andre siden ønsket å holde det store mindretallet i partiet innenfor bevegelsen.

Og min holdning til dette er like todelt som dette standpunktet: For det første betød det mye for nei-seieren i 1972 det utspill han med sin autoritet kom med. Men på den andre siden bygget det på en holdning til politikk som jeg aldri har kunnet forsone seg med. Og den holdningen sier at et parti, en bevegelse er viktigere enn alt, at det er viktigere enn både arbeiderklassens interesser som sådan, folkets interesser og hele nasjonens framtid..

Vi demonstrerte mot EEC på 1. mai i Vennesla. På det tidspunktet var jeg leder for lokallaget i AUF. Jeg ble noe senere sterkt kritisert av en av sønnene til partiets fremste veteran som klaget over at denne hadde blitt dypt såra over splittelsen. Han hadde blitt dypt sjokkert over mine uttalelser på et fylkesårsmøte i Arbeiderpartiet som var den helga Fæ.vennen gikk i flammer.  Jeg husker ikke helt hva jeg der sa, men var tydelig på at saken om EEC var et avgjørende skille.

Denne veteranen, en pensjonert kontorsjef i kommunen, mente  at flertallet måtte bestemme. Det er i og for seg en holdning jeg forstod og det var medvirkende til at jeg brøt med Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet – reaksjonært og radikalistisk

Selv om en brøt med Arbeiderrpartiet, så har  det vært en livsvarig prosess å bryte fullstendig mentalt med dette partiet.  Det  følelsesmessige henger etter i forhold til den bevisste tanke som sier at dette partiet er og blir et blindspor i forhold til både det å kunne skape en sosialistisk framtid og det i det minste å sikre  folkestyret og freden i verden.

Evnene til å sitte stille når store og viktige spørsmål står på dagsorden og la stormene rase forbi, evnen til å bortlede oppmerksomheten fra det som er viktig og over på rene formsaker, det er sosialdemokratiets uhederlige kjennemerke.

Arbeiderpartiet kan være et sted der ulike ganske superradikale strømninger har et fristed. Samtidig skjer det en utsiling der de som tilslutt sitter på toppen har en bestemt støpning.  Det fins mange bøker og annet stoff som omhandler  overvåkning i arbeiderbevegelsen og som viser et miljø preget av intriger og  jakt på syndebukker

Spesielt må en merke seg at folk som slutter seg til partiet kan være rødglødende til venstre både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. Det er ganske frie muligheter til å boltre seg. Men de som skal oppover og framover i dette miljøet vil måtte bevise at de kan tilpasse seg en forståelse hvor for eksempel NATO-medlemskapet er et selvfølgelig ankerfeste, hvor EU-tilpassingen skal skje så å si  uten stopp o.s.v. o.s.v. Vi kan ikke se bort i fra at det fortsatt finnes koplinger mellom et overvåkningsapparat og dette politiske miljøet. Vi kan ikke se bort i fra at ulike kurser og konferanser på Sørmarka eller hvor det måtte være vil bli brukt til å kartlegge medlemsmassen slik at en sørger for å hjelpe de ”riktige” personene fram og hindre  andre.

En vil gjerne framstå med et selvbilde av grundighet, at beslutninger bygger på omfattende demokratiske diskusjoner. Det kan forekomme mange slike diskusjoner, men der hvor virkelig viktige saker er opp  til avgjørelse i høyere fora, der skjer det gjennom spontanitet, opp-pisking av følelser. Slik var det da et landsmøte vedtok NATO-medlemskap, godt beskrevet i boka ”Ut av kurs” av Johanne Åmlid.

Men jeg vil også nevne vedtaket om selvbestemt abort. Dette spørsmålet med sine dype etiske implikasjoner ble fattet gjennom et benkeforslag på et landsmøte i Arbeiderpartiet i 1969. Denne ensidighet omkring spørsmål som gjelder liv og død  for et menneskefoster er blitt  redusert til å være et spørsmål om rettigheter og om sosiale interesser. Her er ikke Arbeiderpartiet alene, men har en så å si samlet venstreside som pådrivere.

Hvis alle mennesker skal ha rettigheter, så må rettigheten til å leve være den fremste. Og da må en også spørre seg når et menneske skal sees på som et menneske, med krav på samfunnets beskyttelse.

Det rød-grønne

Jeg skrev flere innlegg her i avisen til støtte for det rød-grønne regjeringsalternativet før valget i 2013. Jeg mener i dag det var feil. Det er mange ting som en kan ha til felles med Arbeiderpartiet. Men i de viktigste spørsmål blir dette partiet et blindspor. Det hadde vært mest ryddig om Arbeiderpartiet og Høyre slo seg sammen til et parti.

For en arbeider er  Arbeiderpartiet et bedre parti enn Høyre fordi de umiddelbare sosiale interesser blir vektlagt. Hvis ikke Arbeiderpartiet gjorde det, ville det svekke sitt velgergrunnlag. Men i de grunnleggende maktspørsmål, så er og blir Arbeiderpartiet et redskap for den internasjonale storkapitalismen. Arbeiderpartiet er dypt integrert i det imperialistiske systemet med fatale krigshandlinger som følge. Det viser seg tydeligst i de seinere år.

En kan si at dette partiet hadde en rolle å spille i årene etter krigen hvor det skjedde en enorm velstandsøkning. Mange solide grep ble også tatt av ”teknokrater” tilknyttet Arbeiderpartiet for å sikre at inntektene fra Nordsjøen ble kanalisert inn i landet. Virkeligheten i dag er annerledes og Arbeiderpartiet har ikke vært noen kraft for å snu en utvikling som bærer preg av nyliberalisme og maktkonsentrasjon. Dette partiet kan også være et middel for storborgerskapet til å kanalisere folkelige opprør inn i en blindgate.

Det finnes ikke noe større narrespill enn når utrykket ”demokratisk sosialisme” dukker opp for å dekke behovet for et venstrealibi. Det har like lite med demokrati  som  med sosialisme å gjøre.

Likhetsfilosofien som avledning

Det som Arbeiderpartiet dyrker som sin agitatoriske tanke er ofte ideer om likhet. Mange tror at denne ideen er en genuin sosialistisk idé, men den stammer fra den borgerlige franske revolusjon. I den marxistiske tenkemåte spiller den ikke noen særlig rolle. Det som er gjør likhetsfilosofien så totalt sprø, er at en oppe på et system, som en selv fremmer, som legger forholdene til rette for en voldsom kapitalistisk maktkonsentrasjon , gir seg til å dyrke likheten.

En må i stedet ta for seg to modeller for fordeling av midler til individene. I et kommunistisk samfunn, et virkelig klasseløst samfunn, vil en kunne fordele etter de behov som den enkelte har, som jo i seg selv aldri vil være like. I et sosialistisk samfunn, som er et samfunn i en overgang fra kapitalisme til kommunisme vil det være riktig å fordele etter den innsats som den enkelte yter.

Under realsosialismen utviklet det seg stagnasjon. Det forekom desverre et likhetsmakeri i fordelingsprosessen som var dysfunksjonell. Folk kunne gå på jobben og siden gå på kino i arbeidstida uten at det fikk noen følger økonomisk på det individuelle plan.  Dette kunne ikke fortsette. Dessverre bidro dette  også til sosialismens undergang. En fornyet sosialisme må derfor klart kombinere materielle og moralske stimulanser, legge vekt på den personlige interesse og det personlige ansvar dersom det skal ha mulighet til å bli aktuell politikk.

Kritikken av sosialdemokratiet i to betydninger

Splittelsen mellom sosialdemokrati og kommunisme (kommunisme i betydning bevegelse, parti og altså ikke en ferdig samfunnsformasjon!) ligger i den 1. verdenskrig og det sviket som spesielt de tyske sosialdemokrater gjorde seg skyldig i.  Vi må se den russiske bolsjevikrevolusjon som en følge av krigen og dermed IKKE som en primær årsak til  grenseoppgangen mellom sosialdemokrati og kommunisme.

Før 1. verdenskrig var  det ikke noe skillelinje mellom sosialdemokrati og kommunisme som bevegelse. Lenin regnet seg som eksempel for sosialdemokrat.

Men når vi i dag bruker ordet sosialdemokrati, så er det en bevegelse og en retning som på et grunnleggende vis ønsker ønsker å fremme sosiale interesser for arbeiderne innenfor rammen av et kapitalistisk samfunn.

Jeg vil gjerne likevel dvele litt ved tiden før verdensbrannen. Vi finner der et sterkt opprør mot den borgerlige nasjonalisme og militarisme.  Vi finner en sterk forestilling om at menneskehetens frigjøring må skje gjennom en verdensomspennende revolusjonær handling. På en sommerleir i AUF i 1971 fikk jeg lært å kjenne Hans Johansen fra Drammen  (1886 – 1983) som ga et bilde av hvordan sosialister tenkte omkring århundreskiftet

Revolusjonen i Russland skjedde som en følge av at utviklingen i landene var ujevn og det var et paradoks at det skulle begynne i et mindre utviklet område av verden og ikke i et land som England. Tanken var likevel den samme i årene umiddelbart etter oktoberevolusjonen, at dette skulle bli starten på en verdensrevolusjon, noe det altså ikke ble.

Grøftekanter: nasjonalisme og kosmopolitisme

Den kosmopolittiske tankegangen måtte forsvinne og holdningen til nasjon  og landegrenser måtte bli et helt annet. Når den sosialdemokratiske bevegelsen stadig forsøker å holde liv i kosmopolitismen, så er det på et storborgerlig og imperialistisk grunnlag, ut fra en forestilling om en global orden uten gjennom den grenseoppgang som både klassekampen og den idemessige kamp innebærer men gjennom en harmonisk utvikling av imperialismen, og uten den minste forståelse av de store reelle forskjeller det er mellom nasjonene på alle måter, være seg i levevis og tenkevis.

Noe annet er det med den fascistiske bevegelse som opphøyer det nasjonale som noe evig . Den fascistiske bevegelsen innebærer en annen ensidig forståelse av det nasjonale spørsmål hvor den egne nasjon sees isolert fra de andre. Hitlerfascismen  førte det hele ut i sin ekstremitet

Når en kjører bil må en unngå begge grøftekantene.  På samme måte må en unngå  både nasjonalismen (og den skrenten som er fascismen), men også kosmopolitismen.

Marxismen er viktig, men ingen fasit

Jeg møter rett som det er folk som sier at jeg burde mene at jeg som ”arbeider ikke har noe fedreland”. Det kan så vare at Karl Marx mente i sin tid at jeg burde tenke slik. Men jeg verken klarer å tenke slik eller føle slik. Jeg er norsk og vil forbli norsk! Hvorfor i alle verden skulle jeg viske ut min identitet, mitt språk, mitt lynne, min kulturarv o.s.v. o.s.v?

Marxismen har mye å fortelle om kapitalismens system og dets indre motsetninger. Men marxismen kan ikke fortelle oss noe særlig om hvordan ulikheter i tenkemåte fra land til land, fra region til region, skaper skjevheter i utviklingsprosessene i verden og hvordan progressive krefter må  innvirke på utviklingen innenfor rammen av denne virkeligheten.

Vi vet at imperialismen uansett setter makter mot hverandre, at en slags superimperialisme  bare blir en teori, som forherliger borgerskapets ledende rolle i verden og utlover en framtid der vi alle skal bli små  bourgeoiser, ”likestillte” individer i et slags liberalt drømmeparadis

De grunnleggende spørsmål

Det er to sider ved sosialdemokrati-kritikken. Det ene er sosialdemokratismen som et svik mot fredens sak i 1914 og som et varig kompromiss der storkapitalister og imperialister innrømmes den ledende rolle.. Her har kommunister og ulike venstrestrømninger vært en motpol.

Men det andre er sosialdemokratismen i det felles utgangspunkt, som også gjelder kommunister og andre retninger som er kritiske mot sosialdemokratiet i sin nåværende rolle. Det gjelder med andre ord den felles arv. Her er mye mark upløyd og mye også av det felles tankegods som må fjernes.

Opp mot det å reise et sosialistisk alternativ til det bestående kapitalistiske system, bør dette spørsmålet stilles:

Er målet en videreføring  og utvidelse i bredden av den  borgerlige franske revolusjon på slutten av 1700-tallet? Eller er det et brudd med denne  og en virkeliggjøring av noe fundamentalt  nytt?

En kan også spørre: Er det slik at man tror at den borgerlige frihetsdrøm ikke er virkeliggjort i et avansert borgerlig samfunn som det norske fordi det stadig oppstår sosial forskjell og ulikhet i fordeling av goder?

Eller bør man innse at selve den borgerlige frihet med alle dens individuelle rettigheter også medfører retten til å instrumentalisere sine medmennesker til egen fordel?

Etter min sosialismeforståelse er ikke sosialisme mulig uten et mentalt brudd med den borgerlige liberalisme. Det betyr at mye av det som til nå er blitt sett på som radikalt, venstreorientert, sosialistisk  o.s.v. o.s.v.  må opp til revisjon og bli vraket.

Oppgjøret mot sosialdemokratismen og dens arv blir derfor en grenseoppgang mot tankegods og forestillinger som ikke kan bringe verden framover . Det blir et oppgjør i dialektisk forstand hvor den rasjonelle kjernen i det forutgående systemet,det føydale systemet erkjennelsen av et individet tilhører noe, blir viktig.

En ny virkelighetsforståelse er nødvendig. Dette er mine teser (påstander). Jeg er ute etter å se om andre har kommet til lignende erkjennelser. En bør gjøre noe med den en selv mener en har kommet fram til.

1. Historien handler om at bevissthet fortrenger ubevissthet og at menneskeheten nærmer seg til det som er Guds hensikt med virkeligheten.

2. Den mest fremskredne og riktige tenkning bygger på den tyske idealismen, Hegels virkelighetsforståelse.

3. Verdenshistorien er en historie om kamp mellom klasser. Men klassekampen er en integrert del av en idekamp, en kamp mellom tilbakestående og avanserte tankestrukturer.

4. Religionene er bilder og forestillinger om en bakenforliggende realitet. De monoteistiske religioner er grunnleggende mer avanserte og derfor mer riktige enn forutgående animistiske , polyteistiske eller ateistiske religiøse forestillinger. Kristendommens tre-enige Gudsforståelse er det mest riktigste bildet av Gud-realiteten.

5. Tenkning og tilbedelse av Gud står ikke i motstrid, men er forskjellige sider ved en og samme sak. Mennesket trenger å nærme seg den grunnleggende realitet både gjennom tenkning og gjennom bilder og forestillinger.

6.Marxismen er et viktig bidrag til forståelse av økonomisk-politiske prosesser i historie og samtid, men er ikke utfyllende og feilaktig i sitt ontologiske perspektiv, det vil si sin grunnleggende holdning til væren. Idéen må betraktes som forrangig i forhold til materien slik at vår tids forståelse må være dialektisk idealisme.

7. Menneskerettighetene må ikke løsrives fra det forhold at Gud har forventninger så vel til menneskeheten som helhet, som de enkelte individer. Derfor må den ”naturrettslige” forståelsen av menneskerettighetenes betydning avvises og erstattes av en integrert forståelse av rett og plikt.

8. Mennesket tilhører fellesskapet. Fellesskapet tilhører Gud. Vi er alle Guds leilendinger på jord. Den virkelige frihet består i den bevisste tilhørighet og ikke i løsrevethet. Et oppgjør med liberalismens frihetskultus innebærer at den rasjonelle kjernen i det føydale systemet kommer til verdighet igjen.

9. Sosialistisk planøkonomi er grunnlaget for en skrittvis forbedring av sosial sikkerhet og en framtidig kommunistisk klasseløs samfunnsformasjon tufta på individenes bevisste samarbeid.

10. Privat eiendom er ønskelig i den grad det bygger på forpliktelse i forhold til fellesskapet, sikrer enhet mellom makt og ansvar og en fornuftig anvendelse og økning av samfunnets verdier.

11. Pluralistisk kulturutfoldelse og meningsdannelse er ønskelig. Mot nedbrytende ”kultur” og antisosiale strømninger må fellesskapet kunne sette inn restriksjoner. Ingen frihet kan løsrives fra ansvaret.

12. Revolusjoner har gjennom historien vist seg å ha mange destruktive og menneskefiendtlige konsekvenser og er i sitt vesen voldelige. Derfor må de framskrittsvennlige krefter se på revolusjoner som rene nødløsninger og gå den skrittvise veien gjennom strukturelle forbedringer som muliggjøres ved at mentaliteten forandres.

13. Perioden med en etablering av sosialistiske stater og stater med sosialistisk orientering fra om lag 1917 til om lag 1990 var en viktig etappe i verdenshistorien. At det sosialistiske systemet er gått i oppløsning skyldes at det ideologiske nivået ikke var tilstrekkelig høyt og at den borgerlige liberalismen ikke var trengt tilbake tilstrekkelig dypt og grundig. Arbeiderklassen var ikke i stand til å spille sin tiltenkte ledende rolle. En ny sosialistisk periode må i stor grad ha som vilkår løsningen av ledelsesproblemet og en heving av det ideologiske nivå.

14. Nasjoner og stater utvikler seg stadig, forfaller og går under. Nye nasjoner og stater oppstår. Den globaliserte kapitalismen har ikke fjernet nasjonalstatene, men har bare ført til at de fungerer dårlig. Det må være et mål at de ulike nasjonalstater fungerer ut fra sine egne forutsetninger og at handel og samkvem skjer ut fra gjensidige interesseforhold slik at større konflikter unngås og verdensfreden bevares.

15. Ved siden av det internasjonale varebyttet er det nødvendig av hensyn til klimaet og naturgrunnlaget at det også skjer en tilbakevending til et nasjonalt , regionalt og lokalt marked på en del produkjonsområder.

1. Israel anerkjennes som jødisk stat med grensene som var før seksdagerskrigen. Dette innebærer at Israel skal være et folkehjem for jøder og dette skal være bestemmende for denne statens identitet. Minoriteter må samtidig ha rettigheter som nasjonale minoriteter.
2. Vestbredden og Gaza danner en egen stat. Innenfor denne staten skal palestinsk hegemoni gjelde.
3. Det må forhandles spesielt om de israelske bosettingene, med sikte på en løsning hvor noen fraflyttes og noen kan bestå. I første rekke må bosettinger som har et ideologisk formål om israelsk anneksjon fraflyttes.
Israelere som bor i bosettinger skal med nærmere definerte unntak være underlagt palestinsk juridisk og politisk myndighet og betraktes som en etnisk minoritet. Unntak kan være strafferett i alvorligere saker, ”hals og hand-rett”.
4. Det militære forholdet mellom de to stater må betraktes assymetrisk, det vil si at den palestinske stat ikke skal utstyres med tyngre militært utstyr.
(Det som balanserer det israelske militærvesen, vil måtte være de omliggende stater og verdenssamfunnet i sin helhet)
5. Fysiske stengsler for ferdsel mellom de to stater rives ned, bortsett fra enkle grenseoverganger og grensemarkeringer. Sikkerhet mot terrorisme må bli gjennomført ved strenge og effektive politimessige tiltak.
6. Begge statene må utgjøre en felles økonomisk sone hvor varer, tjenester og arbeidskraft kan i så stor utstrekning som mulig fritt beveges over grensen.
7. Rasistisk, ekstremistisk nasjonal propaganda eller religiøs propaganda med ekstremt politisk innhold forbys i begge statene og forbudet håndheves strengt. Enkeltindivider og familier som er deltakende i slik aktivitet kan interneres og deporteres.( For å skaffe en varig fredsutvikling, er enkelte midlertidige tvangstiltak nødvendig, selv om disse måtte bryte med generelle menneskerettigheter)

8. Spørsmålet om hovedsteder betraktes som en ikke-sak i forhold til løsning. De sentrale deler av Øst-Jerusalem gis en særstatus, slik at status que opprettholdes m.h.p. denne byens spesielle stilling som treffpunkt for flere verdensreligioner.
(Det betyr at begge parter kan legge sine ”prinsippielle” posisjoner på is og at problemet skyves fram i tid)
9. Det innføres restriksjoner for innvandring i begge stater inntil spørsmålet om flyktninger kan få sin endelige avklaring. Det innføres også restriksjoner på migrasjon mellom de to stater.
(Det betyr at det må være en balanse i den etnografiske utvikling innenfor området)
10. Det opprettes en felles ”paraply”, det vil si et organ for samarbeid for å oppfylle intensjonen i en fredsavtale.

 Det er  ikke slik at en alltid kan påberope seg sin samvittighet uten følger.  Men jeg synes at det i den noe kampanjepregede motstanden mot reservasjonsrett for leger forekommer mye uverdig og arrogant  retorikk.  Dette  handler om   alvorlige etiske avveininger , om liv og død.

I den rådende tenkestruktur blir individets betydning enormt opphøyet.  Men når oppstår individet?  I det øyeblikk det blir født? I det øyeblikk det blir unnfanget?  Hvis individet er av en slik fundamental verdi, når inntreffer så denne verdi?

Det ufødte liv kan ikke fullt ut ha den samme beskyttelse som det fødte liv. Virkelighetens  mange forviklinger hindrer dette.  Et ufødt liv som er en konsekvens av en forbrytelse  måtte da ha samme krav på beskyttelse som et  annet ufødt liv. Jeg tror det vil være få som er villig til å forby abort for en kvinne utsatt for voldtekt.

Men respekten for det ufødte liv kan høynes. Selv om avgjørelsen etter loven  bæres av kvinnen selv, så bør samfunnet gi råd og føringer. Disse føringene bør  gå ut på at abort er en nødløsning og at hun helst bør føde barnet. Og det dreier seg ikke bare om henne selv, men også om et annet  rettssubjekt.

Den rådende liberalistiske mentalitét ser på  samvittighet som noe som nærmest er medfødt og som ikke en behøver å holdes oppe  gjennom kultur og påvirkning. Etter en slik tankegang blir  det nærmest noe ”uverdig”, ”diskriminerende” , ”fordomsfullt” o.s.v.  dersom noen  skulle prøve å påvirke en abortsøkende kvinne til å føde sitt barn , f. eks. en primærlege.

Reservasjonsretten  handler i sitt innhold om legers rett til å vektlegge egen etisk holdning, selv om spørsmålet  teknisk  kan sees på ulike måter. Uansett hvordan lovens bokstav lyder, så er det slik at abort er omstridt. Ubehaget ved dette kan ikke unngås eller vedtas bort, selv om ekstrem agitasjon bør bannlyses.

I et kriserammet Europa er det mye som kan gå den gale veien.  Utfordringen  bør være å gripe ondet ved roten , endre maktforholdene, videreutvikle  velferdsstaten og sikre trygge materielle betingelser for mor og barn.  Forsterket verdiforståelse for ufødt liv gir også økt  verdsetting av kvinnen som bærer det fram. Den politiske venstresiden og kristelig-demokratiet burde finne en felles kurs. En dypere diskusjon om livsspørsmål og sosiale spørsmål kunne avsløre at avstanden ikke er uoverkommelig.

Ole Langeland

(Trykket i Fædrelandsvennen 8. februar 2014 under overskriften «Etikk, liv og død». Et lignende innlegg også skrevet på debattsidene i Dagsavisen)